ARAYA

Margot Benacerrafs mesterlige spillefilm Araya fra 1959 ble første gang vist på den internasjonale filmfestivalen i Cannes, der den ble tildelt kritikernes pris sammen med Alain Resnais’ Hiroshima, Mon Amour. I motsetning til den andre prisvinneren har Araya imidlertid fått minimalt med oppmerksomhet i ettertid. Filmen var lite påaktet frem til 2009, da den ble restaurert i anledning av 50-årsjubileet.

Benacerrafs film skildrer en dag i livet til tre familier bosatt på en av sivilisasjonens utposter, den golde halvøya Araya nordøst i Venezuela. Siden spanjolene inntok landet har området vært preget av saltproduksjon. De skinnende salthaugene og det over 450 år gamle festningsverket som koloniherrene reiste i beskyttelse mot piratangrep står som minnesmerker over en tid da salt var like kostbart som gull og salthandelen var opphav til store rikdommer. Gjennom en uttrykksfull bruk av høykontrasterte svart-hvitt bilder og dvelende kamerabevegelser formidler Benacerraf det harde livet som salineros, samtidig som hun gir et vakkert portrett av både landskap og mennesker.

Skjønnheten som Araya formidler er av typen som ikke taper seg. Den fikk blant annet Jean Renior til å be Benacerraf om ikke å klippe bort et eneste bilde. Som kritikerrost pioner blant feministiske filmskapere har Benacerraf også vært en viktig inspirator og mentor for senere Latinamerikanske kunstnere. Etter å ha bidratt til å vekke internasjonal interesse for søramerikansk film gjennom sine egne filmer grunnla hun Cineteca Nacional og Fundavisual Latina, institusjoner som arbeider for å restaurere og vise filmer fra hele verden.

«Araya has lost none of its ability to fascinate and move us with its hypnotic combination of beauty and hardship. It’s a gift to cineastes.» – Steven Soderbergh