SØN 16. SEP KL. 17:00

La passion de Jeanne d’Arc. Regi: Carl Theodor Dreyer. Frankrike 1928. Danske mellomtekster. 35mm 1t 37min.

Billetter

STUMFILMKONSERT

Carl Th. Dreyers skildring av søksmålet mot Jeanne d’Arc i 1431 er en milepæl i filmhistorien. Filmen var banebrytende med sitt intense psykologiske portrett av en religiøs helgen som blir en del av et politisk spill og ofrer livet for sin tro. Samtidig var filmen stilistisk nyskapende med sin sublime bruk av intense nærbilder som fokuserer på det menneskelige ansikt, hvor vi ser det mentale dramaet utspilles med enorm intensitet. Som Dreyer sa, ”Hele mennesket er i ansiktet, og ansiktet er sjelens speil.”

Om Gisle Martens Meyer
Gisle Martens Meyer (Ugress) er en norsk artist, komponist og mediakunstner, prisbelønnet for musikkvideo-verket “There Is No Here, Here” som har turnert europeiske mediafestivaler siden 2016. Hans arbeider tar ofte for seg tematikk rundt teknologi og digital kultur, med musikk og lyd som det bærende elementet. Martens Meyer ble nominert til Spellemannspris for beste nykommer i 2002 med det debutalbumet til Ugress, et pop-elektronika prosjekt som etterhvert har flere gull-selgende album bak seg og som opptrer like ofte i kinosaler som klubbscener. Som komponist har Martens Meyer vært nominert til Amanda for musikk til både Filmen om Pushwagner og Gullruten for TV-serien Kometkameratene. Han er aktiv både som utøvende og og produserende kunstner, og har gjort musikk til en mengde spillefilmer, TV-serier og dataspill, blant annet også stumfilmene Häxan og Aelita, som fremføres live med band i kinosaler. Han er aktuell i 2018/209 med ny musikk til stumfilmen Brudeferden i Hardanger, en nasjonal biblioteksturne med “Lyden av Kunnskap” og scenekunst-verket “I And The AI”.

Om lydartistens tilnærming
Levende musikk til stumfilm og kanskje spesielt den jeg har til Jeanne d’Arc er skrekkelig interessante verk – for det er verk som “lever”, men i slow motion og innenfor veldig spesifikke rammer. Musikken utvikler seg fra visning til visning, men alltid i relasjon til bilder som aldri forandrer seg, kun blikket mitt forandrer seg. Første gang jeg gjorde Jeanne var faktisk her i Bergen i 2003, og siden har det blitt ganske mange visninger rundt om i verden, og et score og en respekt for filmmediet som stadig har utviklet seg. Jeg har utviklet meg både som komponist men også som utøver – når jeg lærer et nytt instrument, eller en ny teknikk, så tar jeg med meg dette inn i nye visninger av filmer, og musikken blir et slags vesen som sakte og tålmodig vokser, får nye former, og har nye meninger.

For Jeanne d’Arcs lidelse og død har jeg etterhvert fokusert og siktet både min egen fremføring og all musikken mot selve Jeanne – jeg følger på en abstrakt måte hennes indre mer enn noe annet i filmen, ikke for å underbygge følelser eller “overforklare”, noe jeg er litt trøtt på i all annen filmmusikk, men fordi det er Jeanne sin skjebne – gjennom Falconetti sin eksepsjonelle opptreden – som er nerven i filmen, og jeg slynger på en måte musikken rundt denne nerven. Jeg begynte for noen år siden å bruke en skjør og skrøpelig fiolin som hovedinstrument for dette verket. Fiolinen er prosessert elektronisk og fungerer som den viktigste, bærende lydkilden. Men den er stille, skjør og forsiktig. På samme måte som Jeanne ikke har peiling på hva hun har kastet seg ut i, har jeg også ingen peiling på fiolin. Men vi har begge både en krystall-klar tro, og en evig tvil, om vi gjør det riktige. Vi får aldri noen svar. Derfor er jeg veldig glad i å gjøre denne filmen, hver eneste visning er full av like mye tro som tvil, og det er enormt interessant å prøve kommunisere musikalsk.

Relaterte filmer