THOROUGHBREDS

Månedens film i september.

Regissør Cory Finley debuterer med dette mørke, ubehagelige og aldeles strålende dramaet. Imponerende av en regissør og manusforfatter som ennå ikke er fylt tretti, og definitivt et navn å følge med på.

Blant de eksepsjonelt rike i Connecticut finner vi tenåringene Lily og Amanda, svømmende i luksus. Men menneskenaturen er vel slik innrettet at man venner seg til alt og derfor blir man aldri fornøyd. I filmens åpning kommer Amanda hjem til Lily for å få hjelp til opptaksprøvene på college, og det er tydelig at de to ikke har hatt kontakt på flere år. Det skjer mye under fasaden hos begge to og kjemien dem imellom er ikke helt heldig. Noe videre handlingsreferat er det ikke mulig å gi uten å røpe for mye, men dette er også en historie som stadig river seg løs fra dine forventninger, og like overraskende som naturlig snirkler den seg av sted i stadig nye retninger.

Flere steder er Thoroughbreds beskrevet som en mørk komedie, men det er den slett ikke. Den har sine humoristiske øyeblikk, og en sterk satirisk understrøm, men har nok langt mer til felles med Harold Pinters teaterstykker og film noir (som også de to venninnene har sansen for, bla ser de D.O.A. på tv og kommenterer en ikke overbevisende sorgscene). Finley skrev da også Thoroughbreds opprinnelig for teater, og det skinner igjennom. Små nyanser i de respektive karakterenes manerer, spill og uttalelser bringer inn nye momenter og endrer maktbalansen dem imellom. Vår forståelse av hvem de er og hvorfor de er slik de er endres stadig gjennom små drypp av informasjon. Mørket er på plass allerede i filmens første bilde, og vil aldri riktig slippe taket, til tross for de unge damenes sjarme og tilsynelatende lette liv. De er glitrende spilt av Olivia Cooke og Anya Taylor-Joy og vi kan gjerne si oss enige med Alan Scherstuhl i The Village Voice når han skriver: «Either actress could command the frame; when they share it, the air between them trembles.»

Dessverre skulle dette bli siste film til Anton Yelchin, her i rollen som Tim, den stakkarslige dopdealeren med alt for høye tanker om seg selv. Det er en livsløgn han deler med flere her, hvor emosjonelle skavanker florerer og personene er i stand til å levere mesterlige analyser av alle andre enn seg selv. Den jobben tar manusforfatteren seg av…

Vi må også fremheve filmens fotograf – Lyle Vincent. Vi husker stemningen fra A Girl Walks Home Alone at Night, hvor hans poetiske skumringsbilder gjør nesten hele filmen. I Thoroughbreds kjenner vi igjen denne evnen til å komponere slående bilder, vakre og forstyrrende på samme tid. Men det mest imponerende er hvordan han forvandler et manus så tungt avhengig av ordene, til en flytende, dirrende og ytterst filmatisk film.

Relaterte filmer