|
I Mea Shearim, en ultraortodoks bydel i Jerusalem, utforsker regissøren Amos Gitai nyansene i et samfunn bygd på tradisjoner hentet fra 1700-tallets Europa. Tross Gitais tydelige ømhet for temaet, blir vi vitner til den sterkt foruroligende levemåten denne folkegruppen lever etter.
Allerede i åpningssekvensen understrekes tematikken i Kadosh. En slags tristhet hviler over bildene allerede under denne langsomme åpningsscenen fra et soverom: En mann våkner og begynner på morgenritualet. Konen sover fortsatt. Mannen fremfører bønnene for hvert av morgenens gjøremål. Som avslutning takker han Gud for at han ikke ble født kvinne.
Kadosh er en historie om ydmykelsen, fremmedgjøringen og opprøret til to kvinner som lever i en lukket verden. Med en stilisert form for realisme bruker Gitai de lange tagningene og tiden som trengs, for at vi skal kunne komme inn under huden til hovedpersonene. Med antropologisk presisjon formidler han ritualene de utfører. Han beretter på en nøktern måte noen av de mest følsomme standpunkter og tabuer i dagens Israel. Filmen er på mange måter en advarsel mot den religiøse fundamentalismens selvdestruktive potensial, men også et kontroversielt angrep på de ortodokses økende politiske maktvilje, deres tradisjoner og levemåte. Gitai gjør filmens drama til et tidløst, moderne og allmenngyldig studium av undertrykkelsen som daglig finner sted rundt oss, også her i lille Norge.
olep/red
| 
