|
Natten
Michelangelo Antonioni regnes som en av de mest betydningsfulle regissørene i europeisk filmkunst. Gjennom sin debut Eventyret (1960), og også sine senere filmer, utfordret og formet han publikums oppfatning av hva en filmatisk fortelling kunne være. En populær oppfatning var at filmene hans var ”uten handling”, at det ”ikke skjedde noe”. Likevel fant de et stort publikum verden over, noe som kan skyldes hans umiskjennelige stil og kompromissløse tilnærming til tung eksistensialisme. Natten regnes sammen med Eventyret og Feber (1961) for å utgjøre en trilogi som omhandlet menneskets kontaktløshet og fremmedgjøring i det moderne samfunn. Den vant Sølvbjørnen ved Berlin internasjonale filmfestival i 1961.
Slående vakre Lidia vandrer gjennom Milanos vanskjøttede gater, tilsynelatende i dype tanker. Hun stopper, og stirrer ut i luften. Hennes mann Giovanni er den flotte, suksessfulle forfatteren hvis siste bokutgivelse blir feiret med en signering. Senere den kvelden, når Lidia til slutt beslutter å dra hjem, er hun kald mot sin mann. En del av friksjonen i forholdet mellom paret kan skyldes bekymring for deres syke venn Tomasso, som vi møter i en av filmens første scener, men også at Lidia kjeder seg på grunn av sin endimensjonale mann. Det er også sannsynlig at grunnen til den manglende kommunikasjonen, som er i ferd med å ødelegge ekteskapet deres, er noe som har opparbeidet seg gjennom deres ti år lange ekteskap, og som kulminerer nettopp i løpet av den natten vi får innblikk i. Et presist ikke-dramatiserende filmspråk resulterer i et høyst konkret nærvær. Med til tider tomme, håpløse bilder og en ellers introvert og abstrakt fortellerstil, avsløres veien mot sammenbrudd i et typisk middelklasse-ekteskap.
Store deler av Natten er sentrert rundt et elegant cocktail-party arrangert av en rik industrieier. Selskapet og rammene rundt dette skildres på en heller kald og tidvis overfladisk måte. Både Giovanni og Lidia svever rundt fra flørt til flørt, tilsynelatende uinteresserte i hverandre. Det er Antonionis intensjon å skape en kjølig og lite optimistisk stemning, og han vil i filmen introdusere ulike emosjonelle, sosiale og filosofiske problemstillinger. Den filmen Natten best kan sammenlignes med er Fellinis mer kjente La dolce vita (1960). Begge filmene beskrev mennesker fra materielt velstående miljøer som fåfengt jakter på følelsesmessige kick – moderne, nevrotiske og fremmedgjorte karakterer med sterile eller underutviklede følelsesliv. De ender begge ved soloppgang med tomhet og tristesse. Men mens Fellinis karakterer har et visst håp, er Antonionis karakterer mer hjelpeløse i sin kjedsomhet.
olep
|
