Gjennomført noir-pastisj
FAREWELL, MY LOVELY
Dick Richards, USA 1975

Farewell, My Lovely. Regi: Dick Richards, USA, 1975. Manus: David Zelag Goodman, etter Raymond Chandlers roman. Foto: John A. Alonzo. Musikk: David Shire. Medv: Robert Mitchum, Charlotte Rampling, John Ireland, Sylvia Miles, Harry Dean Stanton m.fl. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 35 min.

Farewell, My Lovely
Farewell, My Lovely er en film litt ute av sin tid. På 1970-tallet sto sjangerbrekking og revisjonisme i sentrum av Hollywoods filmfortellinger. Se bare på The Long Goodbye, hvor Robert Altman redefinerer den hardkokte detektiven. Farewell, My Lovely grenser derimot til pastisj; en ren hyllest til Chandler-filmatiseringene fra 30 år tidligere, komplett med fortellerstemme og ekstremt gjennomført set-design. Mannen med de triste øynene, Robert Mitchum, er den som er satt til å gestalte den livstrøtte privatdetektiven Philip Marlowe. Og om filmen lider under en litt for bokstavelig gjenfortelling av romanen, så viser Mitchum seg oppgaven mer enn verdig. Han fungerer ypperlig som mannen som jobber for sine 20 dollar per dag pluss utgifter, slår av lyset, heller i seg sin whisky og ferdes i en verden hvor damenes første og siste navn er Trøbbel.

Det meste handler om stemning i denne filmen. I et Los Angeles bestående av ett-roms-leiligheter, mørke barer, neonbefengte hoteller og nyhetskiosker er det karakterene som skaper filmen. Nylig sluppet ut av fengsel er Moose Malloy én av dem. Han hyrer Marlowe til å finne Velma, horen han skulle gifte seg med for syv år siden. Uten å røpe for mye kan vi si at i Marlowes jakt på Velma finner han langt mer enn han hadde håpet på.

sw