|
Vibeke Løkkeberg kom inn i filmens verden som skuespiller på slutten av 1960-tallet. På 1970-tallet begynte hun å regissere sine egne filmer, og i radarpar med sin produsent og ektemann Terje Kristiansen skulle hun de neste tjue årene markere seg som en av Norges mest betydningsfulle filmskapere.
I et radiokåseri i 1986 fortalte Vibeke Løkkeberg at det en filmregissør søkte var et øyeblikk. En filminnspilling lå et sted mellom en militær operasjon og et kaos, og midt oppe i dette skulle regissøren forsøke å beholde sin visjon, en visjon som viser vei til øyeblikket.
Vibeke Løkkebergs filmer er fulle av slike visjonære øyeblikk. Ikke alle er like vellykkede, men når hun fanger inn et ansikt, et miljø eller en handling, er det alltid med et sterkt engasjement og en like sterk vilje til å strekke seg mot et øyeblikk som også kan gripe og forandre tilskueren.
Ingen norske filmregissører har blitt så elsket og så hatet som Vibeke Løkkeberg. På 1970- og 1980-tallet var hun vår «riksheks», som stadig overrasket og utfordret, først med sterkt realistiske filmer og senere med stiliserte melodramaer. Hun har så å si alltid vært kjent. Fra tiden som fotomodell og skuespiller, til de første filmene, og til mange feider i avisene og konflikter med et norsk støttesystem som ikke mente hun fulgte reglene. Men regler har Løkkeberg aldri fulgt. På godt og ondt. Mest godt, heldigvis.
From Bergen with anger
Et gjennombrudd som filmskaper fikk Vibeke Løkkeberg i 1975 med kortfilmen Regn. Da hadde hun allerede arbeidet med film i noen år. På slutten av 1960-tallet spilte hun hovedrollen i daværende ektemann Pål Løkkebergs nybølge-filmer Liv (1967) og Exit (1970). Her spilte hun opprørske kvinner som ønsket å bryte ut av gamle roller, og finne en ny identitet. Hun var også med på manus og produksjon. Sine første helt egne filmer kom samtidig, først og fremst kortfilmen Abort (1970).
Novellefilmen Regn representerte noe nytt, både i Løkkebergs produksjon og i norsk film forøvrig. Svært få novellefilmer var blitt laget her i landet før Regn, og ingen hadde vært så suverene i sine stemningsbilder. Filmen er basert på Torborg Nedreaas fiksjonsunivers, og skildrer verden gjennom øynene til lille Herdis. Den åpner med et bilde av et dekket middagsbord, men det blir intet lykkelig måltid. Far og mor krangler, og Herdis sendes ut i regnet. Hun får ikke være med de andre, lures av andre barn, og ser inn i de voksnes verden. Øyeblikksbilder av gamle Bergen, som et brutalt klassesamfunn, blandes med ironiske eksistensielle øyeblikk fra Herdis’ verden.
Regn er en stemningsfull film, som i presise bilder fanger inn barnets ensomhet og utsatthet, samtidig som en hel fortidsverden fanges inn i glimt. Filmen er full av minneverdige scener. Herdis som stikker tungen ut for å fange dråpene fra taket. Herdis som hoster mot døråpningen, fordi hun gjerne vil inn til de andre barna, men må være ute i regnet. Og hennes ydmykelse, når hun blir delvis avkledd av to eldre barn, i en anatomileksjon. Nettopp her, i en skitten ruin, når hun eksponeres, faller det eneste sollyset inn over fortellingen, som en ironi av bitreste og mørkeste type.
Regn ble en av de mest vellykkede kortfilmene i norsk 1970-tallsfilm, og ble inngangen til det store formatet for Løkkeberg. Filmen var blitt produsert ved Studieavdelingen i Norsk Film A/S, som var det nærmeste man kom en slags filmskole i Norge på denne tiden. Det var også studieavdelingen som produserte hennes første spillefilm Åpenbaringen (1977). Opprinnelig en kortfilm, men prosjektet vokste og ble til slutt en langfilm, som skulle skape stor debatt.
Vibeke Løkkeberg har alltid fastholdt at en av kunsten og filmens fremste oppgaver er å sette dagsorden. Det har hennes filmer alltid gjort, og det var med Åpenbaringen det virkelig startet. Filmen skildrer livet til en middelaldrende kvinne. Inger, spilt av lyrikeren Marie Takvam, hadde vært hjemmeværende i alle år, men nå som barna er voksne, synes ektemannen at hun bør komme seg ut i arbeid. Inger mislykkes i dette, og opplever at hun ikke er ønsket noe sted, heller ikke av mannen som hun finner i seng med en annen.
Det var ikke den mørke historien om en kvinne som ikke føler at hun blir sett, eller opplever at ingen har bruk for henne lenger og glir inn i en psykose, som var det provoserende med Løkkebergs film. Filmens kompromissløse realisme i enkelte scener skapte oppsikt. Anmeldelsene hadde vært ganske gode, med mange lovord fra anmelderne, men ikke alle var like begeistret. En stor offentlig debatt fulgte i kjølvannet av Arne Hestenes innlegg i Dagbladet, under overskriften "Nei til Marie Takvams rumpe!" En debatt som har blitt kalt rumpe-feiden. Bilder av en stor og overvektig kropp, tilstedeværelsen av bekkener og bind, fikk mange til å reagere. Ikke bare mannlige kritikere, som med Hestenes i spissen husket Løkkebergs egne slanke kropp i tidligere filmer, og som mente Takvams kropp var "kvalmende og uappetittelig", men også flere kvinnelige kritikere mente Løkkeberg hadde "hengt ut" Takvam i rollen.
Likegyldighet har alltid vært Vibeke Løkkebergs fremste angrepsmål, og Åpenbaringen gikk til frontalangrep på en kultur der kvinner kun skal være vakre, og der rollene ellers er svært begrenset. Som såkalt "kvinnefilm" gikk den til angrep på norske fordommer og forventninger med helt andre visjonære øyeblikk enn det som samtidens film foretrakk. På den måten ble Åpenbaringen både en annerledes fortelling, og et debattinnlegg i fiksjonsform.
På svært forskjellige måter var Regn og Åpenbaringen preget av en sterk vrede. En vrede som kom til uttrykk både på en direkte og en indirekte måte, og som med sterke bilder mante til konfrontasjon og ettertanke. Etter disse to filmene har Løkkeberg selv uttalt at hun mente hun måtte roe seg litt ned. Dessuten ville hun tilbake til Bergen, og til fortiden. Det var utgangspunktet for Løperjenten (1981), som er Løkkebergs hovedverk, og som hører til de aller fremste filmene på 1980-tallet.
I Løperjenten er vi i Bergen i etterkrigstiden. Det er 1948 og byen er full av amerikanske gaster. Vi kastes rett inn i en ladet øyeblikk, i en serie nærbilder i filmens anslag, som antyder en affinitet til den franske nybølgen, og som viser en utålmodighet med klassiske fortellerteknikker. Åpningen siterer også bilder og scener fra Regn, en utkastelse og et stykke rødt tøy som faller fra et vindu, som peker på Løkkebergs insisterende vilje til å være en personlig regissør, en auteur. Hun setter da også sitt stempel på alle sine filmer, ikke minst ved selv å spille i de fleste filmene.
Hovedpersonen i Løperjenten er lille Kamilla. Hun ser storøyd inn i de voksnes verden, og opplever at hennes familie går i oppløsning. Hennes far, spilt av Helge Jordal i en av sine beste roller, forlater hustru og datteren for å flytte sammen med butikkdamen. Etter en stund vil han tilbake til hustruen Lisa, spilt av Vibeke Løkkeberg selv, men egentlig er det kanskje bare pengene han er ute etter. Penger han tjente på tvilsomme affærer under krigen, og som hustruen har gjemt unna. Kamilla blir vitne til foreldrenes opprørende krangler, samtidig som hennes eneste venn, gutten Svein, havner på barnehjem.
Løperjenten har en løs, episodisk form. Den fortelles i en serie pregnante øyeblikk. Dens styrke er ikke fortellingen og dramaturgi, men en sanselighet og sans for å skape scener og bilder som gjør Kamillas liv levende og nært. Det er en melankolsk film, som den tango som veves inn i tidsbildet i filmen, og preges av en sår tone. Det er som om katastrofen hele tiden er i ferd med å bryte ut, og alle river og sliter i hverandre, og midt oppe i det hele står lille Kamilla.
Kamilla er både vitne og offer, og Løperjenten er en av de fremste filmene innenfor en genre som gjerne kalles barnvoksenfilmen. Det er et barns verden som skildres, men det er en film laget for voksne. I Løperjenten males et sanselig tidsbilde, men det er ingen nostalgisk pastisj. Den etterkrigstid som skildres gir en ekstra klangbunn til en voksenverden preget av svik og gjennomsiktighet. Alle ser, eller hører, hverandre. Alt er åpent og gjennomsiktig, og man lever tett inn på hverandre. Likevel er alt så fjernt, og alle er borte fra hverandre. Det er hjerteskjærende godt laget.
Under huden
Vibeke Løkkebergs form er det fortettede øyeblikket. I Løperjenten når denne strategien et høydepunkt, fylt som den er av slående og gripende glimt inn i en annen verden. Likevel er det en film som mangler fortellermessig kitt. Dens logikk er annerledes enn den dominerende handlingsfilmen, og dette skulle bli et stadig større problem for Løkkeberg. Ettersom idealet i norsk filmproduksjon i stadig økende grad ble identisk med en velfortalt historie, med vekt på fortellermessig driv, dramaturgi, runde karakterer og handling, ble Løkkebergs måte å fortelle på og å lage film på, stadig mer kritisert og marginalisert. Løperjenten ble et høydepunkt, og Hud (1986) et vendepunkt i Løkkebergs karriere.
I Hud går Løkkeberg enda lenger tilbake i tid enn i Regn og Løperjenten. Året etter 1885, og stedet er et handelssted utenfor Bergen. Vilde (Vibeke Løkkeberg) har blitt lovet bort til Sjur, en rik mann som handler med hud, for å redde familieøkonomien. Hun har stått modell for den engelske kunstneren Edward, som har lovet å ta henne bort, men han svikter henne. Et enda større svik gjør dag og natt uutholdelige for henne. Stefaren forgriper seg på henne, noe han har gjort siden hun var liten. Vilde har en datter med ham, men Malene er stum, og dette anses som å være straffen for incesten av familien, og for hennes manglende gudsfrykt av kirkens mann. Alle omkring Vilde sviker henne. Selv moren bebreider henne, og stefaren pisker og slår henne imellom de seksuelle overgrepene.
I symbolsk fortettede øyeblikk skildres Vildes fortvilede situasjon. Filmen kretser om svik og skam som et sår som klør og blør, i bilder og toner ladet av mørk skjebne. Hud er en billedberust film, der hver scene har en malerisk tablåkarakter, men det som er filmens særpreg og kunstneriske mot, er også en svakhet. Den blir enstonig og monoton i sin hudløshet og sin mørke anklage mot et monstrøst mannssamfunn.
Noen god mottakelse fikk ikke Hud, og en første over tre timer lang versjon ble klippet ned til straks under to timer. Også overfor denne versjonen var kritikerne lite velvillige. Det var for mye "Wagner sluppet løs på Vestlandet", som en toneangivende kritiker uttrykte det. For mye av alt, for mange brutale overgrep og skjebnetunge øyeblikk ved den dramatiske sjøen, uten at perlesnoren riktig hang sammen.
Mye av den samme kritikken ble rettet mot Løkkebergs siste to spillefilmer Måker (1991) og Der gudene er døde (1993). Den første var et lyrisk kammerspill om en skipsreders familie, og dramatiske hendelser en sommer ved havet, inspirert av Anton Tsjekhovs skuespill "Måken". Den andre var en skildring av en kvinnelig norsk fjernsynsmedarbeider, som tidligere har vært gift med en serber, som reiser inn i krigssonen for å forsøke å overtale sin nå voksne sønn om ikke å delta i krigen. Helt vellykkede kan man ikke si at disse to filmene er, men de viser spennvidden i Løkkebergs filmproduksjon. Fra det innadvendte til det utadvendte, fra familiens lumre drivhusmiljø til det tidligere Jugoslavias krigsherjede landskap. Når hun nå vender tilbake til norsk film etter mange år i eksil i litteraturen, er det med en dokumentar: Gaza (2010).
Visjonære øyeblikk
Det er de visjonære øyeblikkene som kjennetegner Vibeke Løkkebergs filmer. Noen stor historieforteller er hun ikke, men hun er en seer som kan lage bilder som fanger inn eksistensiell utsatthet og samfunnsmessig maktmisbruk. På sitt beste maler hun bilder og scener som griper både med sin konkrete sanselighet og sine abstrakte ideer. Krass samfunnskritikk, og spesielt kritikk av menns undertrykking av kvinner, både i nåtiden og i fortiden, forenes med en poetisk sanselighet som skaper en særegen legering.
I mange år var Løkkeberg et stormsenter i norsk film. Som "riksheks" provoserte og utfordret hun offentligheten, samtidig som hun skapte filmer som ikke lignet på det andre lagde. Regn og Løperjenten er kanskje hennes beste filmer, men Åpenbaringen og Hud er også filmer som irriterer og provoserer, men som samtidig griper sine visjonære øyeblikk.
Noen bilder dukker opp i flere av Løkkebergs filmer. Et stykke tøy som flagrende faller fra et vindu. Et trassig og lidende jenteansikt som ser inn i de voksnes grusomme og uforståelige verden. I disse personlige øyeblikkene ligger kanskje kjernen i Løkkebergs poetikk. Her blir visjonen til et konkret bilde av verdens overflate, i korte visjonære øyeblikk, som kan få oss til å se den velkjente verden omkring oss på en ny måte.
Gunnar Iversen
|