|
Philip Glass Ensemble og Bergen Filharmoniske Orkester skal åpne Festspillene i Bergen med live orkestermusikk til kultfilmen Koyaanisqatsi (1982), som Glass komponerte musikk til i et nært samarbeid med filmens regissør Goddfrey Reggio. Glass arrangerte nylig musikken for orkester, og hadde i sommer urpremiere på denne i legendariske Hollywood Bowl med Los Angeles Philharmonic Orchestra. Ikke bare er forestillingen ved Festspillene Europa-premiere på orkesterversjonen av Koyaanisqatsi, men det er også første gang Philip Glass setter sine bein på norsk jord. I den anledning presenterer Cinemateket i Bergen en liten serie med filmer Glass har komponert originalmusikk til, slik at bergenserne kan få forberedt seg grundig før forestillingen i Grieghallen torsdag 26. mai!
Philip Glass ble født i Baltimore i 1937. Hans far solgte plater og reparerte radioer, og slik ble den unge Philip introdusert for musikk. Til å begynne med studerte han matematikk ved University of Chicago, før han byttet til musikk ved Julliard School. Den musikalske utdannelsen hans var da ganske konvensjonell, og inkluderte en studieperiode ved Paris Conservatoire under Nadia Boulanger. Like etter gjør han et arbeid med å skrive ned musikken til indiske Ravi Shankar, noe som resulterer i en slags oppvåkning. Det blir i hvert fall et vendepunkt for ham, da Glass etter det gikk over til å utforske sin egen eksperimentelle sti, og grunnla blant annet The Philip Glass Ensemble for å få fremført sine verker.
Som et akseptert medlem av den etablerte avant garden ble musikken hans oftere spilt i klubber og kunstscener enn i konsertsaler. Det tok tid for Glass å bli allment anerkjent, men hans renommé blant både musikere og publikum vokste stadig, og er i dag ubestridt. Han har skrevet konserter for forskjellige orkester-størrelser, fra soloinstrumenter til symfonier for fullt orkester. Han har en stil som klart definerer ham som en moderne komponist, og sammen med blant andre John Cage har hans arbeider mottatt endel oppmerksomhet i boken "Experimental Music" skrevet av komponisten Michael Nyman. Forholdet mellom de to komponistene går imidlertid dypere enn dette, ettersom Glass på mange måter var en ledende figur i minimalistbevegelsen som ble dokumentert og navngitt av Nyman før han selv ble en praktiserende minimalist. En annen pussig tilfeldighet (eller kanskje ikke?) er at regissøren Peter Greenaway laget dokumentarserien Four American Composers om blant andre Philip Glass. Og det er uten unntak Michael Nyman som skriver partiturene til Greenaway's filmusikk.
Hvis du er vant til tradisjonell filmusikk kan enkelheten i Glass' musikk først komme som et sjokk. Men gi den noen minutter og den vil smyge seg inn på deg. Musikken er ofte bygd opp fra en akkord-rekke som ikke ville vært fremmed i den barokke eller klassiske perioden. Disse akkordene er brukket opp og spilt som en arpeggio, eller kun hintet til ved repeterende noter, og passasjen som blir resultatet av dette gjentas i seksjoner som av og til introduserer variasjoner over temaet. Arrangementet er ofte nakent, med kun et par instrumenter som lar hele konstruksjonen ligge åpen og blottet. Glass er også kjent for å omfavne musikalske innflytelser fra utenfor den klassiske verden. Han har ofte samarbeidet med andre komponister og musikere, og gjennom dem har han fått innlemmet ideer og instrumenter fra både popmusikk og world music. Han har samarbeidet med David Bowie, og hans tidlige introduksjon til Ravi Shankars musikk har dannet et spesielt tett bånd til musikk fra India og Tibet. Dette forholdet styrkes av hans buddistiske tro, og hans støtte til det undertrykte tibetanske folket. Glass er en del av et team som organisererer den årlige "Tibet House Freedom Gig" i New York, ettersom Kina har forbudt den tradisjonelle festivalen å foregå på Tibetansk jord.
Glass og filmen
Til tross for at Philip Glass regnes blant verdens fremste filmkomponister, er det faktisk ikke mange filmer han har komponert originalmusikk til. De fleste filmene som gir ham kreditering benytter seg av hans eksisterende komposisjoner. Det er et i tillegg et poeng at de aller fleste av Glass' sine originalkomposisjoner har blitt gjort for dokumentarfilmer eller fjernsynsproduksjoner. Faktisk teller listen over spillefilmer han har komponert musikk til bare 25 titler av en komplett cv på rundt hundre filmer. Antall lange dokumentarer utgjør cirka like mange, mens den siste halvparten av listen er kortfilmer – både dokumentarer og fiksjoner og et lite dusin fjernsynsfilmer.
Det var imidlertid gjennom en dokumentartrilogi Glass skulle få sitt definitive gjennombrudd som filmkomponist. De tre filmene Koyaanisqatsi, Powaqqatsi og Naqoyqatsi (1982, 1988 og 2002) representerer en helt unik stil innen visuel filmproduksjon som ser ut til å passe med musikkstilen assosiert med Glass. Titlene kommer fra Hopi-språket, og filmene er samlet kjent som "qatsi"-trilogien. Ettersom filmene har blitt laget over et tidsrom på 20 år er det også interessant å legge merke til forandringene i Glass' komposisjonsstil. Selv om dette kan sies å være fordi musikken skal passe til filmens innhold, er det fristende å ta med i betraktningen at alle kunstnerne har utviklet både sin teknikk og sitt kunstneriske språk i årene som har gått, også regissør Godfrey Reggio. Koyaanisqatsi spilles av The Philip Glass Ensemble i tillegg til orgel og stemmer, og de spilte opprinnelig live til filmen når den ble vist på de forskjellige scenene. The Ensemble har noen likheter i sammensetningen med The Michael Nyman Band som også har spilt live til filmer ved enkelte anledninger. For Naqoyqatsi tyve år senere valgte Glass kontrasten med å bruke et band i orkesterstørrelse som spillte en mer raffinert organisk lyd akkompagniert av Yo-Yo Ma's solo-cello, selv om filmen selv kanskje hinter til mere syntheziserlyd for å passe til billedbruken. (Yo-Yo Ma er også velkjent fra Tan Duns lydspor til Snikende tiger, skjult drage (2000)). Til tross for disse forskjellene er alle tre filmene og deres lydspor gjenkjenbar som en del av samme familie med hver films tittel sunget av dype stemmer i filmens tittel-spor. Noe av musikken fra "qatsi"-trilogien har hatt en dyptgående innflytelse på populærkulturen, hvor et slående eksempel er bruken av "Pruit Igoe"-sporet i traileren til det populære dataspillet "Grand Theft Auto IV".
Det skulle imidlertid ta noen år før Glass kom inn i Hollywood-varmen. Etter suksessen med Koyaanisqatsi skulle det bli Paul Schraders Mishima (1985) som ble hans første møte med fiksjonsfilmen. Med sin handling satt til Japan og Asia var den asiatiske innflytelse på Glass musikk kanskje et naturlig valg. Sikkert er det i hvert fall at også hans neste oppgave i en fiksjonsfilm var en film med handling lagt til østen – den brutale Vietnam-filmen Hamburger Hill (1987). Men ingen av disse filmene hadde løftet Glass helt opp i elitesjiktet i Hollywood. Til tross for at hans musikk i grøsseren Candyman (1992) også fikk god mottakelse var det først i 1997 at den virkelige anerkjennelsen kom. For med sine tibetanske forbindelser var Glass det perfekte valget til å skrive partituret til filmen Kundun (1997), Martin Scorcese sin film om Dalai Lamas tidlige liv. Denne musikken gir en åndelig atmosfære som akompagnerer historien ved å være rørende men ikke utpreget emosjonell. Instrumenteringen inkluderer en rekke vind-instrumenter og orientalske cymbaler.
Et annet eksempel på hans partiturer med redusert besetning (i dette tilfellet en klassisk strykekvartett) for film er hans nye partitur for den originale Dracula-filmen fra 1931 med Bela Lugosi i hovedrollen. I dette tilfellet er det den begrensede klangen fra strykerne som ser ut til å perfekt komplementere de sort-hvite bildene, og det er fristende å sammenligne dette med Bernard Herrmans strykeorkester i Psycho (1960). Mye av musikken til Dracula består av repeterende sekvenser som for eksempel arpeggio'er som av og til danner akkompaniement til en enkel melodisk linje, selv om musikken bryter til et kontrapunkt ved Draculas død nær slutten av filmen. Det er interessant å sammenligne Glass' tilnærming med James Bernard sin, som etter å ha vært forbundet med det britiske produksjonsselskapet Hammer sine Dracula-filmer på 1950-1970-tallet satte sammen et nytt lydspor til den originale Nosferatu fra 1921.
Glass dukker selv opp i et par dokumentarfilmer, og han gjorde en cameo-opptreden i filmen Being John Malkovich (1999). Musikken hans har også noen cameoer i filmer, som den uventede i kultfilmen Suspiria (1977) - som i seg selv har et hypnotiserende lydspor fremført av den italienske gruppen "Goblins". I filmen The Truman Show (1998), som har originalmusikk av Burkhard Dallwitz, bestemte regissøren Peter Weir at TV-programmet inne i filmen skulle få et partitur bestående av hovedsaklig eksisterende musikk. Sammen med flere andre klassiske stykker valgte han flere av Glass' sine arbeider til dette formålet, deriblant musikk fra Powaqqatsi, Anima Mundi (en kort-dokumentar fra 1992) og Mishima. Selv om altså spesialkomponert musikk ble skrevet til filmen av Dallwitz ble Glass kreditert i rulleteksten med "Additional Original Music", og også gitt en kort cameo-opptreden. Dallwitz og Glass ble sammen tildelt en Golden Globe-pris for musikken i filmen.
Et annet av Glass' senere filmprosjekter er The Hours (2002). Musikken gir her et samlende fundament for alle de forskjellige handlingstrådene, og understrekker felles elementer uten å fokusere for mye på en enkelt historie. Mesteparten av tiden gir musikken kun en bakgrunns-stemning som reflekterer intensiteten i følelsene på skjermen uten å velge side eller å bli sentimental. Men til tider synkroniserer musikken nesten umerkelig med rollefigurenes aktiviteter, og trekker seerens oppmerksomhet mot enkelte detaljer og styrker betydningen av forhold på tvers av handlingstrådene. Mens rollefigurene prøver å mestre sine egne situasjoner og tanker om selvmord, er musikken den eneste konstanten over de forskjellige tidsperiodene og understreker slik det universelle i den menneskelige tilstand. Lydsporet består hovedsaklig av ny musikk skrevet av Glass for filmen, men også hans allerede eksisterende "Metamorphosis 2" for solopiano (som tilfeldigvis også er tittelen på et kunstverk av M.C. Escher), "Satyagraha", og et utdrag fra Richard Strauss' "Beim Schlafengehen" fra hans "Last Four Songs".
Selv om Glass’ filmmusikk viser en stor spennvidde og en er stadig i utvikling, kan det virke som regissører velger Glass som komponist til typiske karakterdrevne drama. Like fullt er det et poeng at av de til sammen 25 spillefilmene han har skrevet orginalmusikk til, har over halvparten kommet til etter år 2000. Noe som vel er et bevis på at Glass' karriere som filmmusikkskaper bare så vidt har begynt.
Basert på en artikkel fra Music Files, oversatt av Sissel Borgen, redigert av Ole Petter Bakken
|