Leder Cinemateket i Bergen februar-mars 2012

I MURPUSSENS RIKE

Det er støvete utenfor Cinemateket USF for tiden. Og det går en dyp grøft tvers gjennom borgården, rett foran inngangsdøra vår, slik at billettsalget nå foregår inne i selve salen. Det kalles en byggeplass, og på dagtid får vi ikke lov å gå inn i salen vår uten hjelm. Selv vaskebyrået vårt sliter med å få lov å komme inn for å gjøre jobben sin. Forhåpentligvis blir det bedre. De er snart ferdig med arbeidet i Borggården for denne gang, og da skal i hvert fall murpussen forsvinne. Og de har lovet at etter kl. 19.00 skal alt støyende arbeid opphøre slik at våre regulære visninger skal få gå uforstyrret. Faktisk vil det på dette punktet være et fantastisk år for Cinemateket i Bergen; ingen tango-klubb som fullstendig ødelegger første visning på torsdag med sin ekstremt høye musikk, ingen metallkonsert i Røkeriet eller hoppende dansere fra Scene USF i etasjen over. Så om man bærer over med litt støv og skitt på veien ned til salen, vil opplevelsen om mulig være enda større inne i det deilige kinomørket i 2012.

Først ut i det programmet du nå holder i hånden er fire filmer fra – og et foredrag om – Art Theater Guild i Japan. Inspirert av de alternative europeiske arthaus-sirklene, ble ATG opprettet i 1961, for å bøte på mangelen av visninger av utenlandsk kunstfilm. Da krisen i den japanske filmindustrien på 1970-tallet spredde seg, og de store studioene innførte ansettelsesstopp og begynte å si opp folk, fikk ATG en ny viktig funksjon. Det ble ett av få steder hvor unge filmtalenter kunne lære seg filmfaget. Filmkunstnere som Nagisa Oshima, Kiju Yoshida, Shohei Imamura og Masahiro Shinoda for å nevne noen, fikk muligheten her. Det er med andre ord et særdeles viktig filminstitusjon i Japan vi her retter søkelyset mot. Husk å få med deg Dr. Dick Stegewerns foredrag 2. februar om ATG.

Også i dette programmet har vi en «C-kino presenterer: » på plakaten. Og det med en godbit vi strengt tatt ikke trodde cinematekene skulle få ha norgespremiere på, men slik har det altså blitt. Miranda July debuterte som filmskaper med å ta hjem Camera d’Or i Cannes for Me And You And Everyone We Know i 2005. Nå er hun tilbake med The Future, til store forventninger til mange som ble blodfans etter debuten. Det er en ganske så anderledes film – The Future er hakket pussigere og mørkere – men umiskjennelig Miranda July’sk likevel. Så alle fans kan glede seg; i begynnelsen av februar har vi ryddet plass til ikke mindre enn åtte visninger!

Nytt av året er at vi vekker til live et av våre favorittkonsept fra Hollywood – the double bill. Selv om uttrykket opprinnelig hadde en annen mening enn slik det brukes i dag – det kan du lese om i Sigurd sin artikkel – så velger vi dagens tolkning: To filmer som har en del ting til felles, eller som rett og slett bare passer å vises sammen. I dette tilfellet er det to detektivfilmer lagt til fortidens Los Angeles befolket av litt for mektige gamle menn og litt for kjepphøye unge menn; Roman Polanskis Chinatown og Curtis Hansons L.A. Confidential.

I høst arrangerte filmmagasinet Rushprint en avstemming blant et tredvetalls filmvitere, journalister, filmskribenter og alle cinemateklederne om hvilke ti filmer som fortjente plass i en norsk filmkanon. Resultatet av den kan dere google dere frem til, men vi her i Bergen har lenge hatt på blokka en serie med modige, norske filmskapere som har turt å gå sine egne veier, og lage film i opposisjon til mainstream-filmen. Når da Jon Inge Faldalen i en artikkel i nettutgaven av Rushprint nylig presenterte en norsk mot-kanon, hvor ni av ti filmer alt sto på vår liste, grep vi muligheten. Benytt anledningen til å se filmer som kanskje ikke er direkte mesterverk, men som er laget av modige filmskapere med et oppriktig formidlingsbehov, og som har klart å få laget filmen sin – sannsynligvis etter en lang og hard kamp mot det etablerte film-Norge. Få av disse er dessuten tilgjengelig på andre formater, så dette er virkelig en unik mulighet.

24. februar har den franske stumfilmen The Artist – fra 2011 – premiere i Norge. Den ble den store snakkisen i Cannes i fjor, og er av mange regnet som en seriøs outsider under årets Oscar-utdeling. Som den store forkjemperen vi tross alt er for å fremme interessen for stumfilm kan vi ikke la muligheten gå fra oss. Vi setter opp to andre «moderne» stumfilmer, Mel Brooks Silent Movie og Aki Kaurismäkis Juha. To av veldig få renskårne stumfilmer som er laget de siste åtti årene.

Vi har også funnet plass til en miniserie viet Anja Breiens tidlige filmer. Hun er en auteur i ordets rette forstand, og er blant Norges fremste nålevende aktive filmregissør. Peter Cowie omtaler henne som dogme-regissør 20 år før dogmen. Hun innledet den "nye" norske bølgen i 1970, 10-12 år etter den franske, med den gripende sosialt kommenterende filmen Voldtekt som ble tatt ut til Quinzaine des Réalisateurs i Cannes i 1971. Hennes neste film Hustruer høstet stor internasjonal anerkjennelse, og hennes tredje film Arven var i hovedkonkurransen i Cannes. Ikke mange norske regissører kan vise til det samme. Det er med andre ord tre internasjonalt anerkjente mesterverk vi kan presentere i denne serien.

Den siste serien i programmet er viet den italienske produksjonsdesigneren Dante Ferretti. Han har arbeidet på nærmere 70 filmer i sin karriere, og samarbeidet tett med mesterregissører som Pier Paolo Pasolini (seks filmer), Federico Fellini (fem filmer) og Martin Scorsese (åtte filmer). Han har også arbeidet med kjente navn som Neil Jordan, Marco Ferreri, Terry Gilliam, Tim Burton, Jean-Jacques Annaud, Brian de Palma, Anthony Minghella og Claude Chabrol for å nevne noen. Mannen har åtte Oscar-nominasjoner og vunnet to. Så ja, han har noe å skryte av, og det med god grunn. Hans scenografi og arkitektoniske løsninger er virkelig unike.

I tillegg kan vi by på ikke mindre enn ni torsdagsfilmer denne gangen, for ikke å glemme Programmets stumme. Denne gangen skal vi le, men også la oss imponere av et av stumfilmperiodens mest påkostede mesterverk. Buster Keaton er fortsatt en av verdens beste filmskapere, og Generalen regnes som hans kunsteriske høydepunkt. Jørgen Larsson skal akkompagnere det hele på vårt vakre piano fra 1916, så dette blir en kongelig festaften! Så velkommen til murpussens rike!

Vi eimes i kinomørkret!

Ole Petter Bakken
Daglig leder