|
Under et nordisk filmprogram på American Film Institute i 1982 oppstod for første gang begrepet "Norway – the land of the female directors". Våre tre fremste kvinnelige regissører på det tidspunktet – Anja Breien, Vibeke Løkkeberg og Laila Mikkelsen – hadde presentert hver sin helstøpte film, nemlig Forfølgelsen, Løperjenten og Liten Ida året før.
Tilfeldigheten ville at disse filmene kom samtidig. Breien var jo nesten som en veteran å regne, mens Løkkeberg og Mikkelsen slo ut i full blomst dette året. Spørsmålet ingen stilte var om de var kvotert inn, jamfør siste års debatt om kvinnelige regissører. Nå var kvinner kommet for å bli, i alle fall i politikk og kulturliv. Gro Harlem Brundtlands regjering fra 1981 med tre kvinnelige statsråder hadde gitt norsk samfunnsliv en kraftig vekker. Dessuten hadde viktige begivenheter som FNs internasjonale kvinneår i 1975 satt sitt preg. De tre kvinnelige regissørenes premierer var således en integrert del av samfunnsutviklingen. Filmene var dessuten fortalt fra en kvinnelig synsvinkel, med kvinneskikkelser i hovedrollene.
Anja Breien er en av de få nålevende europeiske filmkunstnere som har kunnet veksle mellom ulike genre og to såpass forskjelllige kunstarter som spillefilm og kortfilm. Hun er en auteur i ordets rette forstand, og praktiserer Alexandre Astrucs teori om kameraet som penn – det vil si å utforme film som et personlig uttrykk – og har i ti spillefilmer og enda flere kortfilmer vist at hun er Norges fremste nålevende aktive filmregissør. Mange rangerer henne på linje med Arne Skouen, Henning Carlsen, Risto Jarva og Vilgot Sjöman i Bergmans kjølvann. Peter Cowie omtaler henne som dogme-regissør 20 år før dogmen. Hun har skrevet mange av sine filmer selv, eller i samarbeid med medforfattere, og har også adaptert litteratur til film.
Breien innledet den "nye"» norske bølgen i 1970, 10-12 år etter den franske, med den gripende sosialt kommenterende filmen Voldtekt som ble tatt ut til Quinzaine des Réalisateurs i Cannes i 1971. Og med kortfilmen 17 mai – en film om ritualer om feiringen av Norges nasjonaldag – en prisvinner i Oberhausen – i samarbeid med kollektivselskapet Vampyrfilm. Et forvarsel var allerede markert i episodefilmen Dager fra 1000 år, som hun innledet med den suggererende kortfilmen Vokse opp, om svartedauden i Norge på 1300-tallet. Sin faglige bakgrunn hadde hun fra IDHEC (1962–64) og som regiassistent for Henning Carlsen på Sult (1966). Allerede i Vokse opp viste Anja Breien sin visuelle stil og fortellerteknikk, som kombinerte store oversiktsbilder med et distanserende blikk, som inviterte tilskueren til aktivt å delta i fortellingen. Tablåene i den norske naturen, ved siden av munnharpemusikken, gjorde denne kortfilmen til en liten klassiker, og trilogiens klart mest interessante film.
Fortellerteknikken ble utviklet videre i Voldtekt, som egentlig het Tilfellet Anders og ikke primært er en film om en voldtektssak, men snarere en kriminologisk studie av hva som skjer med en tilfeldig mistenkt, som heller ikke forstår hva som skjer med ham. Filmen er nærmest dokumentarisk, noe som understrekes av Halvor Næss’ s/hv-foto, et grep som, selv om det nok var mer økonomisk i 1971 enn farger, også krever tilskuerens aktive deltagelse. Filmen fikk også en spesiell autentisitet ved at forsvareren spilles av Olav Hestenes, en på den tiden meget kjent, brukt, og samfunnsmessig engasjert advokat. Voldtekt kom på denne måten til å innlede norsk ny-realisme ved inngangen til 1970-tallet, og satte rammene for denne type film i mange år fremover.
I 1975 kom den første Hustruer-filmen. Den var utviklet i det radikale tiår i kollektivets tegn og med klar inspirasjon fra John Cassavetes Husbands, både i stil, regi og emne. Filmen fikk stor internasjonal oppmerksomhet, med priser bl.a. i Locarno og Chicago. Hustruer fikk sine oppfølgere i 1985 og 1996 med de samme friske og frekke kvinnene, selv om tidens tann hadde dempet dem noe. Alle tre filmene er politiske i det at de tar stilling til kvinnenes kanskje mest fundamentale krav, å bli tatt alvorlig på egne premisser, ikke bare på mannens og samfunnets. Men Breien gjør det oppfinnsomt og med humor og frisk stil, særlig dialogene som er improvisert fram med god hjelp av de tre hovedrolleinnehaverne Anne Marie Ottersen, Frøydis Armand og Katja Medbøe. Gruppen hadde turnert med «Jenteloven», et teaterstykke med relatert tema i tiden før den første filmen, og diskutert innholdet med tilskuerne i salen etter hver forestilling. Utfra dette kom den daglige, praktiske kvinnesaken fram og dannet grunnlag for filmene. De er alle knyttet til høytider og har de tre skuespillerne som hovedperson i hver sin film. Spontanitet og ekte inspirasjon kjennetegner disse filmene, først og fremst takket være spill og replikker hos de tre hovedrolleinnehaverne. Det at også kvinner kan ta seg en rangel og bli borte fra mann og barn i flere dager, var definitivt filmens mest kontroversielle tema. Selv i dag er det en handling som i en mannlig sfære er nokså vanlig – og nærmest regnet som ekstra mandig – men på 1970-tallet var det nærmest utenkelig. Hos kvinner førte dette til forargelse, men også ettertanke rundt fastlåste kjønnsrollemønstre. Breien fikk mange godord for at hun ikke hadde laget filmer for den faste kvinnesaksmenigheten, men for de kvinnene som kanskje ikke er seg sin situasjon bevisst.
Breiens hovedverk Arven kom i 1979 og er et familiedrama i tradisjonell skandinavisk moralsk ånd med en intensitet som brakte filmen til hovedkonkurransen i Cannes. Der fikk den hederlig omtale av den økumeniske juryen. To år tidligere hadde hun overtatt registolen fra kollega Per Blom i det historiske dramaet Den alvarsamma leken, skrevet av Hjalmar Söderberg i 1912, og fått Silver Hugo Award ved Chicago International Film Festival for denne.
På 1980-tallet kom såpass ulike filmer som Forfølgelsen (hederlig omtale på Venezia-festivalen) og Papirfuglen (Silver Hugo Award på Chicago International Film Festival), før hun presenterte den lekne og friske Smykketyven i 1990 med et godt grep på Don Juan-myten. Alle fire filmene dissekerer det borgerlige og/eller mannlige univers og forteller historiene med et kjølig, ofte distansert blikk selv om forankringen i den kvinnelige hovedrollen er tydelig. De er også samtidsaktuelle, selv om de foregår i en annen tid. Forfølgelsen er et drama om heksejakt på 1600 tallet, men er like aktuell i dag med kvinners situasjon i Iran/Afghanistan som skremmende bakteppe. Disse fire filmene viser instruktøren Breien til fulle. Ikke bare er rolletypene som hentet fra et ibsensk univers, med personer som vil, handler og lykkes eller mislykkes.
Valget av skuespillere og plassering i rollegalleriet er inspirerende og engasjerende filmkunst som tvinger tilskueren til aktiv deltagelse. Breien bruker ofte svenske skuespillere. Dette er et uttrykk for nordisk filmmiljøs bevisste satsning på et skandinavisk stjernelag som kan gå ut og inn av svenske, danske og norske filmer i og med at språket er praktisk talt det samme. Flere av hennes filmer er også co-produsert med Svenska filminstitutet, ikke minst takket være deres daværende kunstneriske direktør Bengt Forslund, som også var medforfatter på Den alvarsamma leken. Det var også dette instituttet som kjøpte Amanda-statuetten, som Anja Breien fikk for Hustruer – 10 år etter i 1986. Bakgrunnen for salget var regissørens forbitrelse over norske kulturmyndigheters kraftige reduksjon av filmbevilgningene i 1989 – statuen ble for øvrig tilbakeført til Anja Breien i desember 2005, som en filmmarkering i unionsoppløsningsjubileet.
Anja Breien har alltid stått på barrikadene for filmkunsten. Med sin faglige bakgrunn, reflekterte holdning og solide posisjon blir hun alltid lyttet til. Opprinnelig skulle hun også ha regissert Trollsyn som hun skrev manus til, en langfilm basert på historien i Vokse opp, men denne ble overlatt til regikollega Ola Solum.
Innimellom og etter disse ti spillefilmene er hun som nevnt den regissør som oftest vender tilbake til kortfilmen. Allerede i 1971 laget hun Ansikter – en film om Edvard Munch og i 1974 Mine søsken, goddag! – en film om grafikeren Arne Bendik Sjur. Det radikale, sosialt engasjerte filmarbeidet hun hadde presentert i Voldtekt ble videreført i kortfilmene Murer rundt fengselet (1972), Herbergister (1973) og Gamle (1975). Hennes to kortfilmer Solvorn (1997) og Å se en båt med seil (2000) ble begge tatt ut til Berlin-festivalens hovedkonkurranse, sistnevnte sågar nominert til Prix UIP i European Film Award. I 2006 deltok hun i de prestisjetunge Sundance- og Clermont-Ferrand-festivalene med kortfilmen Uten tittel (2005), som har vunnet flere priser ved andre festivaler. Så i 2009 leverte Breien Yezidi, en dokumentar om en religiøs gruppe i Irak, samt Riss, som hun selv kaller en kort kortfilm eller et dokudikt, ytterligere et bevis på hennes evne og vilje til å utforske og veksle mellom ulike genre og formater.
Jan Erik Holst
– første gang trykket i Cinemateket i Oslos programkatalog 6/2010.
|
