|
Takket være det faktum at tysk film nærmest er ikke-eksisterende på norske kinoer, har en av de siste tiårenes mest spennende regissører falt fullstendig under radaren. Eller nesten. Et unntak er Andreas Dresen. Hans friske demonstrasjon av eldre menneskers behov og følelsesliv, Den niende himmel (2008), hadde en liten runde her hjemme i fjor, og en tidlig prisvinner, Skygger i natten, gjorde noe tilsvarende i 2000. Nå henter vi frem fem av hans åtte spillefilmer. Til sammen gir disse filmene et godt bilde av den eneste spillefilmregissør med utdannelse fra det tidligere Øst-Tyskland, som har skapt seg en fruktbar karriere etter sammenslåingen. Selve temaet om DDRs sammenbrudd er strålende behandlet i hans spillefilmdebut Stille land (1999), hvor et lite landsens teater fungerer som et mikrokosmos hvor alle sider av endringen spiller seg ut. Stille land blir av mange regnet som den eneste vellykkede filmen om denne turbulente perioden, og Dresen selv har vært sterkt kritisk til ostalgie-filmer som Goodbye, Lenin og De andres liv. Sett gjennom øynene til regissører oppvokst i vest, mener han at det tegnes opp et helt feil bilde av hvordan livet i DDR virkelig var. Dette er en tematikk Dresen godt kunne tenke seg å vende tilbake til, men tror ikke det store publikum er klare for den bitre virkeligheten ennå.
Det nye livet i det gamle øst er derimot bakteppe i de aller fleste av hans filmer. Settingen er uten unntak områder fra det gamle DDR, selv når han filmer i Berlin er det områder fra Øst-Berlin som dominerer. Arbeiderklasse, arbeidsledige, studenter, alkoholikere, småkriminelle, junkier og pensjonister – her er det menneskelige materialet som Dresen bearbeider. Deres små liv, skildret nært og usentimentalt, men med en varme som vitner om en dyp humanisme. Karakterdrevene drama, hvor skuespillerne får anledning til å utvikle sine egne roller og med en utstrakt bruk av improvisasjon. Realismen blir så høy at regissøren inkluderer et virkelig besøk hos tannlegen i Grill Point og innser selv at han må bryte filmen opp med noen brechtianske intervjusegmenter. Opprinnelig var dette noen øvelser for å forsikre seg om at skuespillerne holdt seg i karakter, men en inspirert ide om å inkludere disse i filmen gjør at de fungerer som perfekte emosjonelle ventiler.
Fortellerteknisk og stilmessig skifter han gir mellom hver film, noe som gjør det litt vrient å sette fingeren på akkurat hva som er hans egenart. Det som er felles er hvor overbevisende skuespillet er i film etter film. Ryktet sier at han er ekstremt flink til å skape en trygghet og en atmosfære på settet som gir skuespillerne muligheten til å yte sitt beste. At han gir de store friheter til å utforme og påvirke sin egen rolle, gjør vel også sitt til hans popularitet i skuespillerkretser. Mange dukker da også opp gjentatte ganger i hans filmer.
En annen ting som blir tydelig når man ser på helheten i Dresens filmografi er hvordan filmene hans kartlegger et nytt Tyskland, som de siste 20 år har gått gjennom en dramatisk prosess. Hans oppvekst i øst gjør at han bringer inn et unikt perspektiv på disse endringene. Politikken er ikke tydelig til stede, men ligger hele tiden som et bakteppe, en nesten usynlig hånd som påvirker karakterenes liv. Uten å være direkte nostalgiske aner man også en viss melankoli i hans filmer, forandring fører uvergelig til at noe blir borte. Venninnene i Summer in Berlin har et fellesskap og en trøst i hverandre når livet butter i mot, men hva skjer når forandringens vind når deres bygård? Når moderniseringen tvinger de ut av gården og bort fra hverandre? Resultatet av den nye tid er heller ikke oppløftende i filmer som Grill Point, Die Polizistin og Skygger i natten. Det som skiller Andreas Dresen fra mengden er ikke at han stiller de kritiske spørsmålene, men hvordan de pakkes inn i varme og humor. Sammen med en usedvanlig faglig dyktighet og vilje til fornyelse, er det nettopp denne varmen som gjør at filmene hans føles så forunderlig lette og relevante.
Kjell R. Jenssen (CiO)
|