|
Da den israelske filmen Vals med Bashir ble lansert under filmfestivalen i Cannes i 2008, skjedde det samtidig med 60-årsmarkeringen av etableringen av den israelske staten. I filmen åpner regissør Ari Folman sårene fra massakren på 3000 palestinske sivile i Libanon som i 1982 førte til at Ariel Sharon måtte gå av som forsvarsminister fordi han indirekte ble holdt ansvarlig. Vals med Bashir tilfører ikke Sabra og Shatilla-massakren noe nytt, den er heller ikke noe pasifistisk innlegg. Men den viser krigens korrumperende virkning på soldatene og hvordan hovedpersonen selv, som er basert på Folmans egne erfaringer som soldat i Libanon, var indirekte implisert i de grufulle handlingene.
Vals med Bashir er kulminasjonen på en tendens innen israelsk film fra de siste 10-15 årene med en kritisk utforsking av nasjonens identitet. De av oss som har vært så heldige å delta på internasjonale filmfestivaler, har kunnet melde om en revitalisering av israelsk film, der særlig dokumentarfilmskaperne har fremvist en markant vilje til å revurdere den offisielle israelske politikken.
Det er ingen nasjonal "fredsbølge" disse filmskaperne har hatt i ryggen. Det er snarere frykten og hevntørsten som i voksende grad har vært de drivende stemningsbølgene i Israel. Men også her har den israelske filmen kjent sin besøkelsestid: I dokumentaren Avenge But One of My Two Eyes (2005) knytter den israelske filmskaperen Avi Mograbi selve hevntanken til en israelsk identitet. Stadig flere israelere aksepterer hevn som politisk virkemiddel, hevder Mograbi, som tar for seg to sider ved dette "øye for øye"-aspektet: den nasjonale myten bak "selvmordsforsvaret" av Masada – der jødene møtte døden istedenfor å overgi seg til romerne – og de jødiske nybyggernes kamp mot å overgi areal eller forhandle med palestinerne om de okkuperte områdene.
Den israelske filmens største profil, regissøren Amos Gitai, formulerte det på følgende måte da han gjestet Norge for fire år siden: Å være filmskaper i Israel i dag innebærer en kontinuerlig utforskning av egen identitet. Gitai har i en årrekke drøftet den jødiske identiteten slik den kommer til uttrykk gjennom reisingen av staten Israel. På 1990-tallet laget Gitai tre filmer som skildret livet i hver sin israelske by: Haifa, Tel Aviv og Jerusalem. Yom Yom utspilte seg i Haifa, med en bevisst nærhet til den store palestinske delen av byen. Filmens univers avdekket et slags flerkulturelt mønsterbruk, som ifølge Gitai er en idealisering av "noe som kan skje i Midtøsten når konfliktene forsvinner og det store spørsmålet blir blandingen av kulturene". Things foregår i Tel Aviv, mens Gitais mest kjente film, Kadosh, omhandlet kvinneundertrykking i ultraortodokse miljøer i Jerusalem. De tre filmene ble laget etter at Gitai vendte hjem fra frivillig eksil i Frankrike på 1980-tallet. Eksilet ble forårsaket av det Gitai oppfattet som sensur i hjemlandet, etter at israelsk fjernsyn nektet å vise flere av hans filmer – blant annet en dokumentar som var sterkt kritisk til den israelske invasjonen av Libanon på 1980-tallet.
I de to fiksjonsfilmene Kippur og Kedma vendte Gitai tilbake til begivenhetene som har formet staten Israel – og i stor grad også regissørens selvforståelse. Gitai var 23 år da den såkalte Yom Kippur-krigen brøt ut i 1973, og han ble innkalt til redningstjeneste. Kippur er ingen spektakulær film om krigens redsler, som for eksempel Apokalypse nå! eller Redd menig Ryan, men snarere en forbausende stillferdig beretning om hvordan all mening opphører når hovedpersonen konfronteres med lemlestelse og død. Mens Kippur for så vidt kunne handlet om en hvilken som helst krig, er det siste tilskuddet til denne "krigsfrisen", Kedma, preget av en desillusjon overfor fundamentet den israelske staten hviler på. Filmen utspiller seg i 1948, sju dager før staten Israel ble en realitet. Vi følger noen jødiske båtflyktningers ankomst til Palestina, som viser seg å være alt annet enn det forjettede land de var forespeilet. Flyktningene blir kastet inn i en konflikt de ikke helt forstår, der britene er én uttalt motstander, på linje med de fiendtlige omliggende arabiske land og en fordrevet palestinsk befolkning. Gitais fremste retoriske grep i filmen er å trekke en parallell mellom jødenes flukt fra Europa og fordrivelsen av palestinerne.
Gitais to dokumentarfilmer, Home: News from House (2006) og forløperen A House in Jerusalem (1998) tar for seg israelske og palestinske erfaringer som alle er knyttet til et bestemt hus i Jerusalem. Gitai går her rett til kjernen av konflikten, men uten å peke på hvem som har retten på sin side. Han inviterer oss isteden til å løfte blikket og studere disse menneskenes hverdagslige relasjon til en bydel og et hus gjennom flere generasjoner. Denne viljen til å innlemme "de andre" i sine fortellinger, førte i 1997 Gitai sammen med den palestinske filmskaperen Elia Suleiman (Chronicle of a Disappearance (1996), Divine Intervention (2002)). Sammen laget de dokumentarfilmen War and Peace in Vesoul. Der følger vi Israels og Palestinas mest toneangivende filmskapere på blant annet en togtur i Frankrike, hvor de diskuterer krigen, sine filmprosjekter og sine liv. Det som fremfor alt knytter Gitai og Suleiman sammen, er erkjennelsen av å dele et skjebnefellesskap. Som skapere av billedfortellinger på hver sin side av piggtrådgjerdene, viser de en enestående evne til å gå på tvers av de rådende fiendebildene.
Israelske filmskaperes evne til å heve blikket og se forbi krigståken, ble forsterket under den israelske hærens invasjon av Libanon sommeren for tre år siden. Mens de innledende kampene mellom israelske styrker og Hizbollah-geriljaen var i gang, fant det sted en helt unik markering under Jerusalem International Film Festival. Som en spontan reaksjon på den israelske invasjonen og bombingen av sivile mål i Libanon og Gaza, gikk 40 israelske filmskapere ut med en solidaritetserklæring til sine palestinske og libanesiske kolleger, som samtidig deltok på den arabiske filmbiennalen i Paris.
Etter de siste par årenes eskalering av konflikten, har imidlertid også den uforsonlige holdningen som er så dominerende i Israel og blant palestinerne, også innhentet deler av filmmiljøet. Men oppfordringen til boikott av israelsk film – slik stadig flere har tatt til orde for – kan fort virke mot sin hensikt. Et resultat av den forrige arabiske mobiliseringen for boikott var at den eneste kinoen som viser palestinsk film i Tel Aviv, måtte slutte med det. De siste årene er vi blitt bombardert av informasjon fra Midtøsten; vi har sittet ganske maktesløse igjen med opprivende bilder av sønderrevne kroppsdeler og knust infrastruktur, og tv-vignetter som nærmest fungerer som reklametrailere for en uavvendelig opptrapping av konflikten. Vi trenger sårt historier som kan gå bakenfor disse nyhetsbildene, som kan formidle noe om menneskene, kulturen og historien fra regionen. Nettopp dette var hovedbudskapet i støtteerklæringen fra de 40 israelske filmskaperne på Jerusalem Film Festival.
Kjetil Lismoen
Redaktør i Rushprint og filmkritiker i Aftenposten
(Denne teksten er basert på en lengre artikkel som sto på trykk i Aftenposten i februar 2009.)
|