DENNE HISTORIEN SLUTTER ALDRI...
- om Théo Angelopoulos
Hvis man noen gang skulle vurdere å gi en nobelpris til en filmskaper, ville et av de mest åpenbare valgene vært grekeren Théo Angelopoulos. Både på grunn av hele hans komplette filmografi, og på grunn av de stadig særegne speilbildene av en samtidig virkelighetstilstand.
Det var Landskap i tåke som for alvor åpnet mine øyne for Théo Angelopoulos' filmverk. Filmen om de to barna som flykter fra sitt hjem i Athen for å finne sin far i Tyskland, har reisen som dramatisk struktur, og favner alle elementene som Angelopoulos trekker inn i sine dramatiske fortellinger: den greske historien fra 1900-tallet; spor av den greske mytologien og diktekunsten; spillet mellom mytelignende magiske øyeblikk og en særpreget realisme. Musikken. De lange scenene som i sine store øyeblikk fyller lag på lag med mening og refleksjon. Angelopoulos' filmer er følelsesladet på en helt spesiell måte, de er åpne fortellinger om mennesker og menneskeheten, satt i en sammenheng der minner og erfaringer spiller en vesentlig rolle. Angelopoulos er en unik og personlig filmforteller, med en unik stil og en unik forståelse av menneskets vesen. Innerst inne tror jeg at man har med en "jeg-forteller" å gjøre, uten at filmene blir fortalt i et subjektivt språk. De er filmer slik den lille gutten i Landskap i tåke sier til sin storesøster om høytlesningen som alltid blir avbrutt: "Denne historien slutter aldri…".
Théo Angelopoulos dro til Paris for å studere film, litteratur og sosialantropologi etter å ha avbrutt jus-studier ved Universitetet i Athen. Han begynte på filmskolen IDHEC, blant annet sammen med Anja Breien, men sluttet etter ett år og begynte på en workshop under ledelse av etnografen Jean Rouch, som er mest kjent for sine teorier og dokumentarfilmer knyttet til begrepet "cinema verité". Etter dette kurset prøvde han sammen med sine tidligere studentvenner ved IDHEC å få laget en kortfilm, men filmen Noir et blanc ble aldri ferdigstilt. Angelopoulos dro tilbake til Hellas og jobbet noen år som filmkritiker i en venstreorientert avis fram til militærjuntaen overtok makten og stengte avisen i 1967. Et samarbeid med den greske komponisten Vangelis gjorde det mulig for Angelopoulos å fullføre sin første kortfilm, Broadcast, i 1968.
Den greske historien de siste åtti årene er et rammeverk for hele filmografien til Angelopoulos. Han refererer direkte til særlig fire traumatiske øyeblikk i denne historien: 1936-41 diktatur under general Metaxas, 1941-44 tysk okkupasjon og partisankrig, 1944-49 borgerkrig og 1967-73 militærkupp og juntastyre. Dette er kriger som har splittet et folk, og skapt dype sår i den greske folkesjelen. Filmene til Angelopoulos blir som elegier eller meditasjoner over disse hendelsene, som strekker seg helt inn i den  moderne verden der minnene består, men oppleves og tolkes annerledes av nye generasjoner. Han trekker også inn den antikke historien i sin kommentar av den moderne historien, mest tydelig er dette i Skuespillernes reise, der skuespillertruppen på en evig vandring kommenterer temaer som folkeforflytning, borgerkrig og tortur av politiske fanger. Filmen utspiller seg i tiden fra 1939 til 1952, men har en form som gjør at den løsriver seg fra tid og rom. Dens kommentarer og impulser er tidløse, og samtidig definerer den en moderne verden der ideologier står for fall, og drømmen om et Utopia er enda lenger unna.
Théo Angelopoulos er i alle sine filmer opptatt av den menneskelige tilstand. Han kan for noen synes pessimistisk, men ikke på vegne av sine hovedpersoner. De er i alle mulige sammenhenger sterke individer, men ofte fortapt i en utvikling, og i omgivelser, som kveler deres eksistens. Han skildrer smerte, enten den kommer via fysisk smerte eller en sterk indre påkjenning. Man kan si at filmenes hovedfigurer langt på vei er i en tilstand av ensomhet og isolasjon, men man vil lære dem å kjenne via deres nære og varme menneskelighet, deres evne til å gi til medmennesker. Eller man får oppleve hvordan noen av disse personene mottar medmenneskelighet, enten i form av kjærlighet eller trøst. Det ligger en melankoli over alle filmene til Angelopoulos, en tristhet, men i framstillingen av denne følelsen eller tilstanden, er han en mester i å gi personene et liv, en tanke og en følelse.
Reisen er et gjennomgående motiv hos Théo Angelopoulos, og det er som hos Odyssevs: Reisen skal på en eller annen måte gå mot hjemmet, enten i fysisk forstand eller i en mer bevissthetslignende menneskelig tilstand preget av ro. Reisen kan strekke seg mot en drøm, en illusjon, men samtidig være helt konkret i en virkelighet. Reisen kan skildres i et bilde, en scene, en sekvens, og samtidig være en hel films motiv. Reisen kan være en fysisk forflytning fra et sted til et annet, eller en reise i et menneskes hode, med minner og flyktige tanker.
Det er den personlige og poetiske stilen som gjør Théo Angelopoulos til en av tidenes store filmkunstnere. Hans filmer er episke krøniker, og samtidig intime innadvendte kammerspill. Hans mest berømte grep er de lange kamerakjøringene - han kan ha en kontinuerlig tagning på flere minutter, der man i visse tilfeller opplever en oppløsning av tid og rom. Den lange tagningen som i utgangspunktet kan synes å være et
 |
|
Angelopoulos under innspillingen av Den gråtende engen | realistisk grep, er i Angelopoulos' øyne et poetisk grep. Theo Angelopoulos skrev poesi før han tilnærmet seg filmen, og han har flere ganger fortalt at det å skrive er en befrielse for den kreative prosessen. Da har han full kontroll. Likevel kan han fortelle i et intervju at hans kanskje mest kompliserte film, og i manges øyne hans beste film, Skuespillernes reise, hadde et minimum av manus som grunnlag for innspillingen.
Filmene til Angelopoulos sirkler rundt de samme temaene. Poetiske bilder og scener kan dukke opp i ulike filmer og skape en helhetlig referanse til hans verk. I hans foreløpig siste film Den gråtende engen begynner historien i 1919 med greske immigranter som vender "hjem" til Nord-Hellas fra Odessa etter at den røde armé har overtatt makten. Vi møter en familie og deres adoptivdatter Eleni. De bosetter seg i en gresk landsby, der Eleni etter hvert føder to gutter (tvillinger). Far til barna er høyst sannsynlig hennes adoptivfar, men selv blir hun forelsket i sin adoptivbror Alexis. Eleni blir gjennom hele filmen en bærer av begreper som eksil, flyktning, mistilpasset og på vandring, begreper vi kjenner igjen fra Angelopoulos' øvrige filmer. Hun kan ikke leve med denne familien, hun kan ikke få sin kjære, men tvinges på flukt, gjennom de nevnte episodene i moderne gresk historie. Den gråtende engen avsluttes etter den blodige borgerkrigen på slutten av 40-tallet, som skapte mange sår på både kropp og sjel i det greske folket. Hovedpersonene i Angelopoulos' filmer kommer fra, eller har en nær tilknytning til landsbygda. Eleni er et navn som symbolsk står for Hellas. Filmen, og høyst sannsynlig hele trilogien, handler om denne kvinneskikkelsen, men det er nærliggende å tro at Angelopoulos med dette filmverket først og fremst vil fortelle om Hellas gjennom 1900-tallet. Eleni er Hellas.
Angelopoulos har alltid vært opptatt av den greske landsbygda og den tradisjonelle greske kulturen. I hans fortellinger står landsbygda alltid sentralt som en motpol til de metropoler og storbyer som gror fram i et moderne samfunn. En landsby, en elv og et åpent landskap er bilder som alltid vil være i en film av Angelopoulos, og bildene bærer med seg verdier som ikke bare er fysisk tilstedeværende, men også har symbolsk betydning i et poetisk rammeverk. I Den gråtende engen bygget han opp en hel landsby i et stort åpent område i Nord-Hellas, en by bestående av en stor gate, og et stort hus i enden av gaten der Eleni, Alexis og faren Spyros bosetter seg etter flukten fra Odessa. Familien tilhørte et anstendig borgerskap før flukten, og prøver å videreføre et slikt liv i en liten landsby som kan fortone seg som en flyktningleir. Det er et fantastisk byggverk i seg selv som er gjort for denne filmen, også sett i betraktning av at hele byen etter hvert oversvømmes. Og Angelopoulos driver ikke med digitale effekter, landsbyen forsvinner i elven, i regnet, i vannet. Angelopoulos har vært opptatt av å fortelle om hvordan denne delen av den greske kulturen, med sin forankring i landsbygda og landsbyen, sakte, men sikkert dør ut som et kulturelt kraftsentrum. Det er i disse miljøene at han forankrer sine fortellinger om den menneskelige kulturen, som tross sine dramatiske motsetninger oppleves som høyst levende.
Historien gjentar seg, og historien slutter aldri. Dette er Théo Angelopoulos' klare beskjed. Menneskene vil alltid bære med seg minner, fortellinger og drømmer om det som en gang var, og det vil for alltid påvirke dem i forsøket på å tilpasse seg en ny virkelighet. Man kan godt si at mye av det man ser i en Angelopoulos-film ikke nødvendigvis er en konkret gjengivelse av historiske situasjoner, men mer en følelsesmessig og drømmelignende fortelling om menneskers tilstand. I det poetiske filmspråket som Angelopoulos velger, er nesten alle bilder, alle lyder og alle bevegelser en del av et indre mentalt landskap hos de viktigste personene.
Den gråtende engen fikk i desember det internasjonale kritikerforbundets pris som årets beste film. Filmen er første del i en annonsert trilogi, men samtidig er det en film som på mange måter oppsummerer, eller reiser gjennom, hele filmuniverset til Théo Angelopoulos. Og nok en gang kan man si at denne historien slutter aldri.
Kalle Løchen
|