|
INGMAR BERGMAN
- en løgners livsverk
Siden 50-tallet har Ingmar Bergman vært en av verdens mest innflytelsesrike filmstilister og laget minst ti av de filmene du bør se før du dør. Ti av dem vises på Cinemateket USF i vår.
En perle i et sort sinn
Året er 1937. 19 år gamle Ingmar Bergman stiller seg selv et spørsmål. Hvem skal jeg arbeide for? Svaret kommer umiddelbart: en kvinne, så klart. Men ikke en hvilken som helst kvinne. Hun skal ha rette ben, være glad og klok, men ikke intelligent, gjerne begavet, men ikke spissfindig. "Det er jeg så flink til selv, nemlig," konstaterer den noe selvopptatte svensken.
 Ett år senere er tonen litt mer ydmyk. Den unge mannen skriver i en notatbok: "Lengst nede i min dåraktige sjel rommer jeg en liten, høyverdig tanke: Kanskje kommer en gang noe lyst og vakkert å skapes ut av all elendigheten. Som en liten, liten perle ut av et stort, svart jævlig muslingskall. Og om det noen gang kommer noe vakkert fra meg, så har jeg løst min oppgave i tilværelsen."
Det er ingen tvil om at han har løst oppgaven. Bergman har en samlet produksjon som kan få enhver kunstner til å føle seg som en regndråpe som treffer havet. Siden 40-tallet har han skapt rundt femti filmer, et stort antall teateroppsetninger og dessuten flere bøker. I tillegg kommer alle hans manus. Tre av filmene har vunnet Oscar for beste utenlandske film. Selv om han sluttet å regissere spillefilmer etter storverket Fanny og Alexander for 22 år siden, regisserte 86-åringen så sent som i 2003 en ny tv-serie, "Sarabande".
Løgneren
I Fanny og Alexander stryker den onde biskopen Alexander vart over hodet under et avhør og spør: "Hvorfor lyver du?" Svaret kommer etter en liten tenkepause: "Man lyver for å vinne en fordel."
I sin selvbiografi "Laterna Magica" fra 1987 har Bergman skildret hvordan han tidlig brukte sine kreative evner til å flykte inn i en verden omgitt av løgner. Delvis var det en teknikk han brukte for å slippe unna fysisk og psykisk straff på prestegården, hvor foreldrene oppdro de tre barna strengt for at menigheten ikke skulle ha noe å utsette på dem:
"Min bror klarte ikke å beskytte seg selv og opprøret sitt. Far satte hele viljestyrken inn på å knekke ham, og klarte det nesten. Jeg tror jeg slapp unna ved at jeg utviklet meg til en løgner. Jeg skapte en ytre person som hadde svært lite med mitt virkelige jeg å gjøre. Ettersom jeg ikke forsto å skille mellom den jeg skapte og den jeg var, fikk skadene konsekvenser langt inn i voksenårenes liv og kreativitet. Noen ganger må jeg trøste meg selv med at den som har levd i løgn, elsker sannheten."
 Prestesønnen Ernst Ingmar Bergman ble født 14. juli 1918 i Uppsala, og da Ingmar var to år flyttet familien til Stockholm. Som barn drømte han om å bli skuespiller på Dramaten Teatern eller forfatter. Helst ville han bli en ny Strindberg, som han beundret mer enn noen andre. I Strindbergs tekster fant Bergman alltid trøst når verden gikk ham imot. Også interessen for film ble tidlig vekket i ham. I barndommen klarte han, i bytte mot 100 tinnsoldater, å skaffe seg sin brors laterna magica, en primitiv filmmaskin. Siden har han vært fanget av illusjonsmakeriet.
Hos Bergman begynner magien med ordet. Tekstene er skrevet uten tanke for hvilket medium de skal uttrykkes i; film, teater eller fjernsyn. Han har fortalt at selve manusarbeidet ofte begynner med vage og ubestemmelige opplevelser: en replikk, en rask ordveksling, eller noen takter i et musikkstykke. Gjentatte ganger har han bearbeidet barndomsminner og personlige konflikter i sine filmer. Universelle tema som tro, skyld, drift og kjærlighet går igjen i arbeidene hans. Som Bergman selv skriver: "Det finnes levende bilder med lyd og lys som aldri forsvinner fra sjelens fremviser, men går i rundgang gjennom livet med uendret skarphet, uendret objektiv klarhet. Det er bare ens egen innsikt som uavlatelig og ubarmhjertig beveger seg innover mot sannheten."
Selvlært bygdegeni
Som 19-åring brøt Bergman all kontakt med foreldrene. På denne tiden studerte han ved universitetet i Stockholm, var aktiv i studentteateret og fikk etter hvert jobb som produksjonsassistent på Kungliga Teatern. Han hadde aldri hatt mulighet til å se teater i utlandet, og betegnet seg selv på denne tiden som et selvlært bygdegeni som prøvde å ta etter sine læremestere - han stjal det som kunne stjeles, og lappet det sammen til sitt eget.
Filmkarrieren tar til
Bergman begynte sin filmkarriere i Svensk Filmindustri, hvor han fikk jobb som manusforfatter allerede i 1943. Året etter regisserte Alf Sjöberg Hets, etter Bergmans manus. I 1946 debuterte han selv som regissør med filmen Kris. Hans tilnærmingsmåte var uvanlig realistisk og direkte. Noen av de tidlige filmene handlet om ungdomskjærlighet som Til glede (1949), den melankolske Sommerlek (1950) og ikke minst Sommeren med Monica. Den realistiske skildringen av en frilynt jente vakte sensasjon. Dette på grunn av dens, etter datidens standard, meget erotiske innhold. Også ti år senere skapte Bergman rabalder med samleie- og onaniscener i Tystnaden (1963). Ett minutt og elleve sekunder ble klippet bort i sensuren, før den i 1970 ble godkjent med 18-års aldersgrense.
Tystnaden er sammen med Som i et speil og Nattverdsgjestene (1962), en del av "Troens trilogi". Den representerer kulminasjonen i Bergmans behandling av religiøse temaer. De tre filmene behandler trosspørsmålet gjennom tre faser. Vi beveger oss fra erobret visshet i Som i et speil, via gjennomtenkt visshet i Nattverdsgjestene, for til slutt å ende opp med Guds taushet eller "det negative avtrykk". Tittelen Tystnaden er talende. Filmen viser mennesker alene med hverandre i tomheten og stillheten som har senket seg over den gudløse verden.
Gjennombruddet
Tilbake til 50-tallet: Med Gjøglernes Aften (1953) tok Bergman et nytt sjumilssteg som regissør. Det ble hans minst farseaktige film inntil da, og det er i denne filmen Bergman for første gang beskriver en kunstnerisk gruppe - en omreisende sirkustrupp. Disse fremstilles som sosiale utskudd, jaget fra sted til sted. Filmen gir også et klart uttrykk for metaforen som styrer Bergmans fiktive univers: livet er som et teater, Gud er den tyranniske teatersjef og menneskene er marionetter. Livet er en gigantisk kosmisk maskerade.
I 1955 skapte han sitt neste mesterverk, Sommernattens smil, som mange ennå holder for å være Nordens beste romantiske komedie. Han vant dessuten spesialprisen i Cannes i 1956 med den. Året etter imponerte han igjen med å lage to av sine desidert beste filmer i løpet av samme år: Den melankolske Jordbærstedet, hvor Victor Sjöström har hovedrollen som en aldrende lege som ser tilbake på livet sitt, og Det syvende segl. Sistnevnte film spiller en nøkkelrolle i utviklingen av Bergmans religiøse temaer. Med sin allegoriske form forteller filmen om en middelalderridder og hans konfrontasjon med døden. Ridderen personifiserer den eksistensielle kampen og religiøse tvilen hos det moderne mennesket, og et høydepunkt er scenen hvor Max von Sydow spiller sjakk med døden.
Det er ingen tvil om at Bergman tidlig var med på å sette en standard som endret spillefilmens form. Han bidro til å videreutvikle et medium som lenge hadde konsentrert seg om å stimulere synsopplevelsen, til å vise at filmen også kunne formidle dypt personlige følelser, og speile psyken og sjelslivet.
Fra 50- til 60-tallet
I begynnelsen av 50-årene var Bergmans filmer bygd opp rundt en enkel historie, mens han mot slutten av 50-årene og i 60-årene eksperimenterte med en krevende, fortellende stil. Mens han før holdt seg strengt til én sjanger i hver film utfordret hans senere filmer slike tradisjonelle kategorier. Mens han i 50-årene laget typiske kostymedrama, der handlingen i nesten hver eneste film var lagt én generasjon tilbake i tid, var kunstverkene hans på 60-tallet utelukkende samtidige og modernistiske. Bergman gjennomførte også et skifte fra å la maskuline roller dominere til at feminine roller ble vektlagt. Max von Sydow og Gunnar Björnstrand opptrådte fremdeles ofte i sentrale roller, men de var nå flyttet over i en verden dominert av kvinner. Allegorien over maskuline problemstillinger i Det syvende segl ble erstattet med en innadvendt kvinnelig utforskning i Persona. Videre ble den virile magien i Ansiktet (1958) byttet ut med den kraftige kvinnelige intuisjonen i Riten (1968). Ingen steder fant man lenger kraften fra von Sydows Tore i Jomfrukilden. Manndom syntes heller å være symbolisert gjennom hjelpeløsheten til dvergene i Tystnaden og de flytende likene i Skammen (1968). Sentral i filmene til Bergman på slutten av 60-tallet var også Liv Ullmann, fremstilt både som fysisk og psykisk sterk. Hun ble selve legemliggjøringen av regissørens nye hyllest til kvinner.
Nærbildet
I likhet med form og tematikk, ble også billedspråket endret på denne tiden. Endringene er påfallende når vi følger Bergman fra 50- til 60- tallet. Tempoet og rytmen endres. Overgangene er nå tøffere og intendert usammenhengende for å understreke det uharmoniske innholdet i filmene. Den nye måten å klippe på gjør at Bergmans filmer i 60-årene likner på tidlig Jean-Luc Godard eller Michelangelo Antonioni, og mindre på Carl Th. Dreyer. Komposisjonen er fortsatt svært ulik fra film til film, og reflekterer trolig fotograf Sven Nykvists insistering om "en enkelhet som ikke forstyrrer".
Sammen gjorde Bergman og Nykvist hverandre bedre. De samarbeidet første gang under innspillingen av Gjøglernes aften i 1953. Nykvist regner Bergman-filmene Som i et speil, Nattverdsgjestene, Tystnaden og Persona som sin voksenopplæring som fotograf. Gradvis utviklet Bergman og Nykvist den strenge naturalismen fra de første filmene til en naken, nesten drømmeaktig minimalisme. Tydeligst kommer dette til uttrykk i Persona, med intense nærbilder av Bibi Andersson og Liv Ullmann. På dette stadiet oppdaget Nykvist og Bergman at halvbildet - alt mellom totale og nærbilder - var overflødig.
"Bergman-familien"
 Det er velkjent at Bergman har hatt evnen til også å få frem det aller beste i mange av skuespillerne han har arbeidet med. Flere av dem har fått spørsmålet om hva som er så bra med Bergman. Svaret er velkjent: "En enkelhet og en strenghet og et krav til oss så vi alle ble mye bedre enn vi egentlig var."
Det har også vært en regel for Bergman at han må kjenne sine skuespillere før han kan komme i gang med manuset: "Jeg kan egentlig ikke begynne å skrive før jeg kan bestemme meg for hvilken skuespiller som skal ha rollen. Rollen blir ikledd hans hud, hans måte å intonere på, og fremfor alt, hans måte å rytmisere på." Derfor arbeider han først og fremst med skuespillere som han kjenner godt fra teateret eller filmarbeidet. Max von Sydow, Gunnar Björnstrand, Erland Josephson, Liv Ullmann og Bibi Andersson er alle navn som er tett knyttet til Bergman. De to nevnte kvinnene har begge levd sammen med Bergman. En av de mange andre kvinnene han innledet en affære med, og som han senere giftet seg med, var journalisten Gun Hagberg. Hun var også modell for mange av kvinnene i filmene hans, i Eva Dahlbeck fant han den som kunne fortolke henne på lerretet.
Kunstneren
"Er det virkelig viktig at man ikke lyver? (…) Er det ikke bedre at man gir seg selv lov til å være sløv og slapp og løgnaktig? (…) Kanskje livet til og med blir litt bedre da?", spør den fortvilte sykepleieren sin tause pasient i Persona. Av alle hans filmer er det i denne Bergmans kunstvisjon kommer klarest til uttrykk.
Persona er et veiskille i Bergmanns produksjon. Ikke bare fordi det er en slags kunstnerisk selvkonfrontasjon, men også fordi det er Bergmans mest radikale stilistiske eksperiment. Blant filmens høydepunkt er Sven Nykvists berømte nærbilder av Liv Ullmann og Bibi Anderssons ansikter som glir over i hverandre. Dette bildet er karakteriserende for hele filmen. Dens form og tematikk setter spørsmålstegn ved både kunstnerisk og menneskelig identitet.
Bergmans syn på kunstens rolle i vår tid kommer til uttrykk i hans berømte "slangeskinns"-tale ved mottagelsen av Erasmusprisen i 1965: "Hvis jeg skulle være fullstendig ærlig, så opplever jeg kunsten, ikke bare filmkunsten, som betydningsløs. Litteratur, maleri, musikk, film og teater avler og føder seg selv, nye mutasjoner, nye kombinasjoner oppstår og tilintetgjøres. Sett utenfra virker bevegelsen nervøst vital (…) Det forekommer meg at den ligner et slangeskinn fylt med maur. Slangen selv er forlengst død, spist opp, fratatt sin gift, men skinnet beveger seg, fylt av geskjeftig liv."
Regissørenes favoritt
Da filmfestivalen i Cannes feiret sitt 50-års jubileum i 1997, ble Bergman stemt frem som vinner av Gullpalmenes Gullpalme av de gjenlevende Gullpalmevinnerne. Den Gullpalmen skulle tilfalle en filmskaper som aldri er tildelt filmkunstens høyeste festivalutmerkelse, men som burde ha fått den. Det var Woody Allen som kom nærmest Bergman i denne avstemningen. Allen har selv forgudet Bergmans arbeid i 50 år, helt siden han ble lokket til å se Sommeren med Monica fordi han hadde hørt rykter om dens erotiske innhold. Avdøde Stanley Kubrick hadde Bergmans Jordbærstedet på listen over sine ti favorittfilmer. Og da respekterte kritikere høsten 2003 presenterte sine favorittfilmer i boken "1001 Movies You Must See Before You Die" ble Alfred Hitchcock den store vinneren med 18 filmer, mens nettopp Bergman og Kubrick endte opp med ti filmer hver på listen.
Uimotståelig ladet av seksualitet
Etter Bergmans siste spillefilm Fanny og Alexander i 1982, fortsatte han som teaterinstruktør, og har de senere årene forsynt Bille August (Den gode viljen, 1992), sønnen Daniel (Søndagsbarn, 1992) og Liv Ullmann (Fortrolige samtaler, 1997) med sine mesterlige manus, en legering av det selvbiografiske og fiksjonen. Det er dem som mener at Bergman skygger for andre svenske regissører, hans lederstil er autoritær, hans filmsyn dogmatisk og forhindrer utvikling og fornyelse i den svenske filmindustrien. Han kritiseres for å omgi seg med et hoff av lydige, pene skuespillere.
"Nærheten til skuespillerne er uten reservasjoner, den gjensidige utleveringen total. (...) Anspennelse, avspenning, felles åndedrett, øyeblikk av triumf, øyeblikk av tilbakegang. Atmosfæren er uimotståelig ladet av seksualitet. Det tok mange år før jeg endelig lærte at en dag stanser kameraet, slukkes lyskasterne."
Ingrid Åbergsjord - løgner
|