FORBAUSENDE FILMPOET

23 år gammel fikk Jean Cocteau (1889-1963) en berømt oppfordring fra avantgarde-koreografen Diaghilev: "Etonne-moi!", sa han. Forbaus meg. Dette ble et livsmotto for den håpefulle og ambisiøse poeten. Han ønsket å sette sin karakteristiske signatur på verden gjennom forbauselse og overraskelse, med livet og kunsten som innsats.

Multikunstneren Cocteau
Franske Jean Maurice Eug¨ne Clément Cocteau var i besittelse av et sjeldent omfattende talent, og i tillegg hadde han et naturlig instinkt for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Han ble en suksess allerede ved utgivelsen av sine første diktsamlinger - "La Lampe d'Aladin" og "Le Prince Frivole" i henholdsvis 1909 og 1910. Begavet med en litterær stil som kunne virke enten bitende skarp eller kostelig vakker, og med en tegnestrek som muligens var begrenset, men som var udiskutabelt hans egen, beveget Cocteau seg tilsynelatende uanstrengt fra kunstart til kunstart. På løpende bånd produserte han dikt, romaner, teaterstykker, essays, malerier, ballett- og operalibretti, samt utkast til plakater, tapeter, juveler, keramikk og til og med slips.

Han ble raskt en yndet figur i de mer fasjonable lag av pariserbefolkningen under og etter første verdenskrig. Han underholdt med sine originale innfall, inspirerte med sine nye former og sjokkerte med sin uttalte homoseksualitet. Han var en naturlig arvtaker etter fin de si¨cle-estetene og samtidig involvert i alt som var nytt på kunstfronten - fra Diaghilevs "Ballets Russes", via gruppen komponister kjent som "Les Six", deriblant Satie og Stravinskij, til den surrealistiske bevegelsen.

Cocteau oppfattet alle kunstarter som uttrykksformer for en grunnleggende felles poesi. Han bedrev teaterpoesi, ren poesi, romanpoesi, billedpoesi - og etter hvert også poésie cinématographique, også kalt filmkunst. En poetisk helhet hviler med andre ord over all hans produksjon uansett form. Gjennom hele hans virke finnes en rekke bilder og tema som vender tilbake gang på gang mer eller mindre forkledd og omformulert. Ideen om Poeten som en martyr for sin kunst; kunstnerens dragning mot døden; den usynlige, men uoverstigelige barrieren mellom to elskende; bildet av blod i snøen; den incestuøse forbindelsen mellom bror og søster, eller mellom elskere som ligner hverandre som søsken - alle disse elementene, med mer eller mindre selvbiografisk opprinnelse, tar ulike former i Cocteaus skrifter, illustrasjoner og etter hvert filmer. Temaene inntar gjerne symbolske proporsjoner, og nært sammenknyttet med klassisk mytologi, særlig den gresk-romerske, fremstår de som Cocteaus personlige mytologi.

Magikeren Cocteau
Det er kanskje ikke så rart at en nyhetssøkende multikunstner som Cocteau omsider fant frem til filmmediet. Han var en av de aller første store kunstnere som aksepterte filmen som en kunstform av samme betydning og på lik linje med andre etablerte uttrykk. For Cocteau ble filmen den perfekte uttrykksform der han fikk samlet sine talenter og brukt hele sitt potensiale. Han hadde alltid ansett kunstneren som en magiker. Før eller senere måtte han oppdage filmen - magikerens medium par excellence.

Når Cocteau omsider i 1930 lager sin første film, Poetens blod er det en kjent og beundret kunstner som debuterer innen filmmediet. På dette tidspunkt hadde han allerede skrevet sine mest berømte romaner, "Thomas l'Imposteur" og "Les Enfants terribles", sitt mest innflytelsesrike teoretiske verk, "Le Coq et l'arlequin", de fleste av sine beste dikt og to av sine mest bemerkelsesverdige teaterstykker: "Orphée", som senere skulle danne grunnlaget for filmen med samme navn (se egen omtale), og det melodramatiske monodramaet "La Voix humaine" (Menneskerøsten). Han var også ferdig med sitt mest betydningsfulle profesjonelle samarbeid - med Diaghilev - og sitt mest berømte emosjonelle forhold - til den unge forfatteren Raymond Radiguet. I tillegg var han gjennom sitt mye omtalte opiumsmisbruk på slutten av 20-tallet. Han var etablert og moden, en anerkjent trendsetter, en intellektuell kosmopolitt, alltid på søken etter det nye i formen, men alltid like trofast mot sin indre visjon.

Alt han trengte for å beseire det nye mediet var talent. Hans billedkunst skulle tilsi at han ikke bare var utstyrt med en verbal innbilningskraft og skaperevne, men også en visuell. Poetens blod bekrefter dette. Filmen bærer preg av eksperiment og amatørmessige produksjonsforhold, men likevel, eller kanskje nettopp derfor, har filmen blitt stående som en autentisk klassiker. Den regnes som et av de aller første surrealistiske mesterverk, den har hatt betydelig innflytelse på så vel amerikansk undergrunnsfilm som på den senere franske nye bølgen, og ikke minst er den en glimrende introduksjon til den kompromissløse filmskaperens kunstneriske univers.

I og med Poetens blod etableres en stil som er gjenkjennelig i Orfeus og Orfeus' testamente. Selv om de er laget over en trettiårsperiode bærer filmene preg av en bemerkelsesverdig enhet og kontinuitet, og i ettertid regnes de som en trilogi. Tonen i dem kan karakteriseres som en unik blanding av drøm og virkelighet. Cocteaus karakteristikk av Poetens blod som "en realistisk dokumentar om uvirkelige hendelser" kan kanskje stå for alle hans beste filmer.

Eventyreren Cocteau
Etter debuten i 1930 skulle det gå 15 år før han igjen regisserte en film, denne gangen under mer profesjonelle forhold. I mellomtiden medvirket han i flere filmprosjekter med mer eller mindre relevans. Det mest betydningsfulle arbeidet er utvilsomt L'Eternel retour fra 1943. Dette er i nesten alle henseende en Cocteau-film, rent bortsett fra at han ikke regisserte den. For det første skrev han manuset, en moderne gjenfortelling av myten om Tristan og Isolde. For det andre benyttes skuespillere som så ofte assosieres med Cocteau at de nærmest er å betrakte som et Cocteau-kompani. For det tredje medvirker flere av Cocteaus faste medarbeidere, deriblant komponisten Georges Auric. Cocteau selv var konstant til stede under filmingen, men utelukkende for å observere og lære, ifølge ham selv. Stilistisk sett bærer filmen preg av den polerte, døde stivheten man gjerne forbinder med regissøren Jean Delannoy. Ånden er derimot typisk for Cocteau, særlig i fokuseringen på det nære forholdet mellom kjærlighet og død. Videre er filmen interessant som et bindeledd mellom Cocteaus fantastiske eventyrfilmer og hans realistiske samtidsdrama om destruktive familiebånd.

Cocteaus egentlige regidebut for den kommersielle kinoen er nok en adapsjon av et eventyr; kanskje den vakreste eventyr-filmatisering noensinne, nemlig Skjønnheten og Udyret (se egen omtale). Her blir Cocteaus begavelse innen filmkunsten åpenbar. Vi lar oss lett forføre til å tro på eventyret. Først og fremst fordi den utrolige handlingen er lagt til fremmed tid og sted, men også fordi Cocteau maner frem Udyrets forheksede slott med akkurat samme presise dokumentasjon som Skjønnhetens mer prosaiske hjem. Slik går det fantastiske hånd i hånd med det høyst realistiske. Kanskje er det nettopp dette Cocteau har blitt mest kjent for i ettertid: hans nydelige, stilfulle og sofistikerte sammenblanding av myte og virkelighet.

Produktive Cocteau
Skjønnheten og Udyret markerer et vendepunkt for den cinematografiske poeten. Årene fremover skulle bli høyst produktive. Utenom de to noe spesielle Poetens blod og Orfeus' testamente er samtlige av Cocteaus filmer laget på 40-tallet, umiddelbart etter krigen. De to unntakene er nærmest å regne som prolog og epilog for en stor filmkunstners oeuvre.

Etter et par mindre interessante prosjekter, befestet Cocteau nok en gang sin posisjon som en betydningsfull auteur med filmene Les Parents terribles og Les Enfants terribles. Cocteau har bare regien på den førstnevnte, men de er basert på henholdsvis et skuespill og en roman av den allsidige kunstneren. Begge er intense familiedrama med incestuøse undertoner; klaustrofobiske forhold der kjærligheten blir destruktiv og dødelig. Temaet har vært berørt tidligere, men her har det fått en langt mer realistisk og samtidsorientert behandling.

Orfiske Cocteau
Med de to siste filmene vender mesteren tilbake til sin mytologiske fantasiverden og ringen er dermed sluttet. Den høyst originale Orfeus-trilogien utgjør kanskje Cocteaus mest essensielle verk. Her går han i dybden av sine personlige myter om kunsten og kunstnerens lodd. Orfeus passer utmerket som symbol på Cocteaus Poet. Ifølge myten hadde Orfeus makt til å temme ville dyr og gi liv til døde ting. Da hans kone Eurydike ble bitt av en slange og døde, klarte Orfeus å ta seg ned til dødsriket for å hente henne tilbake. Heller ikke Hades kunne motstå hans spill, og Orfeus skulle få bringe med seg sin Eurydike på den betingelsen at han ikke snudde seg for å se etter henne på veien. Orfeus klarer imidlertid ikke å holde løftet og hans store kjærlighet forsvinner fra ham for andre gang. Myten forteller videre at Orfeus etter dette isolerte seg med sine sørgmodige sanger helt til han ble revet i stykker av trakiske kvinner og kastet på sjøen. Fremdeles syngende fløt hodet hans til øyen Lesbos, som i ettertid har blitt kalt lyrikkens vugge.

I moderne tid har Orfeus blitt symbolet på dikteren og sangeren, den ensomme kunstner som har kontakt med naturen og elementene, han som temmer villskap, beseirer døden og skaper harmoni mellom motsetninger. I myten overlever kunsten døden, og senere har myten overlevd i kunsten. Myten om Orfeus har vært yndet tema i kunsten, musikken og litteraturen, og Cocteau føyer seg inn i denne store tradisjonen, om enn på sin helt særegne måte. I sin aller siste film, Orfeus' testamente er det Cocteau selv som spiller den inkarnerte dikter. Cocteau blir Orfeus.

Cocteau døde i 1963, men vil overleve i kunsten. I ettertid blir han beundret for å ha uttrykt sin personlige visjon med en slik frihet, for å ha utvist en slik likegyldighet overfor de herskende regler innen filmen. Han var en av de få franske filmskapere som nybølge-regissørene skulle oppsøke for inspirasjon. Det er helt på sin plass at Cocteaus farvel til filmen, Orfeus' testamente, ble produsert av en de mest talentfulle av nykommerne, François Truffaut.

Kjersti Bøe