|
Storkens nølende steg
To menn stiger ut av en bil og spaserer de siste meterne frem mot grensebrua. Den ene er offiser. Som for å tirre grensevakten på den andre siden, går offiseren helt fram til en linje som er trukket tvers over veien på sin side av brua. Han stopper opp, og løfter langsomt den ene foten fra bakken - lik en stork. Grensevakten er rede til å skyte.
TV-journalisten Alexander kommer til en landsby nord i Hellas. Landsbyen er invadert av flyktninger fra mange kanter. Uten å vite hva som venter dem, og uten å kunne dra hjem igjen, er mange av dem i ferd med å slå rot i dette ingenmannslandet. Landsbyen kalles "venterommet". Alexander fatter interesse for en gammel mann han ser fra hotellvinduet sitt. Mannen minner ham om en gresk forfatter og politiker som etter utgivelsen av en kontroversiell og systemkritisk bok, forsvant uten å etterlate seg det minste spor.
Mystikken hviler over Théo Angelopoulos enkle situasjonsrapport fra en forfallspreget utpost. Det er ikke vakkert. Bildene er skitne og kornete. En grå vinterdis slører til det triste landskapet. Det tales, men det er ikke talen som bærer filmen frem. Det er tausheten som metter bildene med magi, de talende blikkene, lidenskapen som ikke trenger ord - ikke engang gester. Vi forstår likevel. Med kjølig distanse trekker bildene oss inn i en følelsesmessig transe. Filmen ble vist i konkurranseprogrammet ved filmfestivalen i Cannes 1991. Selv med storheter som Marcello Mastrioanni og Jeanne Moreau, som begge gjør strålende prestasjoner, fikk den ingen pris.
Angelopoulos skildrer et Balkan i ubalanse. Hvordan kan man forstå hverandre hvis man ikke kan snakke sammen, langt mindre være nær hverandre? De synlige grensene kan overstiges. Det er verre med de usynlige barrierene. Angelopoulos trår selv en filmestetisk grensesti. Det er ikke langt mellom det høyreiste og det patetiske, mellom det magiske og det gjennomsiktige. Der Odyssevs' blikk (1995, se egen omtale) lammer sine mest storslåtte tablåer med ord og gestiske overtramp, er Storkens nølende steg pur magi fra ende til annen. Den er en mental reise mot et ukjent endepunkt.
| 
