|
Som i et speil
Forfatteren David vender hjem etter en lang reise. Hjemme venter hans to barn; Minus, som ikke helt takler puberteten, og Karin, som lider av schizofreni. Sammen med Karins mann, Martin, skal de tilbringe to dager i et sommerhus. Karin blir dypt rystet da hun leser i farens dagbok at han ønsker å registrere forløpet av hennes sinnssykdom, for å bruke dette som grunnlag for sin nye bok. Under sine sykdomsanfall søker Karin tilflukt på et ubebodd loftskammer hvor hun tror at Gud vil åpenbare seg.
Karins krise angår alle karakterene i filmen, og blottlegger deres manglende evne til å elske uselvisk. Hun står overfor et valg om å forlate denne tilsynelatende normale verden - en verden med mismot, ødeleggelser og ubarmhjertighet. Karin ønsker seg fred og frihet, men kan ikke få det før hun har brutt sammen og mistet sitt beskyttende skjold. Ifølge Bergman selv var han i filmen dypest sett ute etter å skildre et tilfelle av religiøst hysteri, schizofreni med religiøse fortegn. På ett plan følte han også at dette ble vellykket, nemlig i Harriet Anderssons tolkning av Karin. Filmen er Bergmans første virkelige kammerspill, og Andersson spilte i følge regissøren Karen fullkomment musikalsk.
Som så ofte ellers stiller Bergman i Som i et speil det grunnleggende metafysiske spørsmålet "Hvor er Gud?". Gjennom filmen prøver han ut en livsfilosofi som predikerer at Gud er kjærligheten og kjærligheten er Gud, den som er omgitt av kjærligheten er også omgitt av Gud. Erobret trosbevissthet kalte Bergman denne filosofien, et slags desperat positivt gjenbruk av religion i en tid der den overjordiske Gud enten er død eller heslig og demonisk. Filmen former første del av en løs trilogi med filmene Nattverdsgästerna (1961) og Tystnaden (1962). Disse tre filmene handler alle om en reduksjonsprosess i forhold til det å tro, og konklusjonen som nås i Som i et speil er bare første del av denne erkjennelsesprosessen. Steget videre fra erobret trosbevissthet er gjennomskuet trosbevissthet, før en i Tystnaden i klarsyn ser for seg Guds taushet - det negative avtrykket.
Som i et speil er sådan ikke fra Bergmans side et overbevist forsøk på å selge sannhetsgehalten i den noe enkle læresetningen om kjærlighet oss mennesker imellom. Som i et speil kan dermed vanskelig kalles overpretensiøs, og den indre logikken i filmen er imponerende kompakt. Epilogen, en samtale mellom far og sønn, blir derimot unødvendig enkel. Bergman har selv sagt seg pinlig berørt av denne sluttscenen.
|
