|
Nattverdsgjestene
Ved det raserte høyalteret i den forlatte kirken utspiller dramaet seg. Mennesker materialiserer seg og forsvinner. I sentrum står hele tiden dette Jeg som truer, raser, ber og forsøker å finne klarhet i sin forvirring. Jeg-personen går inn i kirken, låser døren og blir der i en feberrus. Nattens fortvilte taushet, gravene, de døde, lukten av forgjengelighet... 'Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?'
- fra Ingmar Bergmans arbeidsbok
Edderkoppguden fra Som i et speil dukker opp igjen i Nattverdsgjestene i presten Tomas' forgjeves forsøk på å hjelpe fiskeren Jonas Persson. Jonas er plaget av angst etter å ha lest at kineserne oppdras til hat og snart vil være i besittelse av atombomben. Tomas prøver å trøste Jonas. "Vi må stole på Gud," sier han, men er samtidig klar over tomheten i de ordene han selv ikke tror på. Tomas forteller åpent at han som ung hadde sin egen helt private, faderlige Gud. Senere, da han ble konfrontert med den spanske borgerkrigens grusomheter, ble denne guden til et uhyre - en edderkoppgud.
Nattverdsgjestene tematiserer tydelig religionens svekkede samfunnsmessige makt. Tomas innrømmer at det var hans foreldre som ville at han skulle bli prest. Denne sekulariseringen demonstreres i den teknisk mesterlig gjennomførte åpningssekvensen. Her vises karakterenes forhold til hverandre og kirken gjennom mimikk og gestikulering i løpet av nattverdsritualet. De få kirkegjengere befinner seg på sideen av det kirkelige ritualet. Kun en gammel kvinne ser ut til å være ett med ritualet: Hun lukker øynene og griper begeret med begge hender. Jonas Persson må derimot ha begeret ført helt til sine nesten sammenpressede lepper. Selv forretter Tomas gudstjenesten mekanisk, plaget som han er av influensa og sin egen tvil.
Etter denne gudstjenesten oppsøkes Tomas av lærerinnen Märta, som han har trøstet seg med etter sin kones død, og som han nå gjerne vil bli kvitt. En gammel kvinne bringer bud om at Jonas Persson har begått selvmord. Etter å ha vært nede ved elven, hvor Jonas har skutt seg, kjører Tomas sammen med Märta til skolen hennes, hvor han i en samtale ydmyker henne. Likevel tar hun imot hans tilbud om å følge ham til Frostnäs kirke, hvor han gjennomfører en gudstjeneste - med Märta som den eneste deltaker.
Kjernen i denne filmen er Tomas' forståelse av sin egen ateisme. Gjennom en streng narrasjon hva angår tid og sted og Gunnar Björnstrands intense skuespillerprestasjon, skildrer Bergman det moderne vestlige menneskets erkjennelse: oppdagelse av Guds "tystnad" og søken etter en slags eksistensberettigelse.
|
