|
Jomfrukilden
Jomfrukilden er den andre filmen Bergman lagde med et manus av Ulla Isaksson som utgangspunkt. Manuset er en adaptasjon av en svensk legende fra 1300-tallet, som også er tidsepoken filmens handling er lagt til. I motsetning til i Bergmans første middelalderfilm, Det syvende segl (1957, Bfk h-02), er karakterene gjort sannsynlige innenfor sin kontekst; menneskene vi møter er eksplisitte produkter av sin tid.
At en svensk legende skulle vise seg å bli opphavet til en egen subsjanger, den såkalte rape-revenge, i amerikanske filmer på 70-tallet er vel ikke noe Bergman eller noen andre hadde forestilt seg da filmen kom ut. Filmen kan imidlertid ses som en direkte inspirasjonskilde for Wes Cravens The Last House on the Left (1972, Cin h-02), om enn også som en motpol i stilistisk forstand. Som navnet på subsjangeren avslører dreier det seg her om hevnen etter en voldtektsforbrytelse, men der Craven nærmer seg temaet med mest mulig sjokkerende effekter, tar Bergman i bruk litt mildere virkemidler for å formidle historien.
Filmens fotograf, den senere Oscarvinneren Sven Nykvist, er med på å gjøre Jomfrukilden til en svært vakker film. De ulike sekvensene sys sammen på kjent bergmansk maner, og regissørens sans for velregisserte mise-en-sc¨nekomposisjoner kommer trolig bedre til syne i Jomfrukilden enn noen av regissørens andre filmer. Max Von Sydow gjør en fremragende rolle som far til Karin, piken som brutalt og hensynsløst voldtas og tas av dage av tre gjetere som siden oppsøker farens gård for å selge offerets klær. Når det går opp for ham hvem klærne tilhører fylles han av et sinne som i sitt dempede utbrudd fremstår som langt mer skremmende enn mye av det utagerende raseriet vi ofte finner i filmer hvor hevn er motivet.
Mangelen på farger øker muligheten til bruk av kontrast, noe som utnyttes maksimalt i Jomfrukilden; svært få gråtoner finnes i filmen, og Karins uskyldsrene jomfruelighet understrekes av hennes blendende hvite kjole. Til tross for det distinkte skillet i utseende er karakterene ikke ensidig onde eller gode, men innehar begge kvaliteter. Denne troen på menneskets flertydighet reflekterer Bergmans utvikling. På 60-tallet var begrepet om Gud i ferd med å slå sprekker for den svenske mesterregissøren. Gjennom historien som fortelles overstiger Bergman den religiøse svart/hvitt tankegangen om mennesket som ensporet godt eller ondt, og fremstiller karakterene på en mer virkelighetsnær måte.
|
