|
Det syvende segl
Ingmar Bergman går rett på sak når han skal lage film om de evige spørsmålene. En hvilken som helst regissør kunne vaklet i det han lot Døden selv vasse rundt i strandkanten med ljå og svart kappe. Men så er ikke Bergman en hvilken som helst regissør heller. Om Det syvende segl har han sagt at selv om den ikke er perfekt, så er filmen en av de som ligger hans hjerte nærmest.
 Filmen er lagt til Sverige på 1300-tallet. Landet er rammet av den store pesten, og dette preger befolkningen på ulike måter. Samtidig har en ridder akkurat vendt hjem fra Korstogene og blir innhentet av Døden. For å forlenge sin tid på jorden utfordrer han Døden til et parti sjakk. I tiden han vinner søker han etter svar på spørsmål menneskene alltid har stilt.
Bildet av Døden som spiller sjakk i Det syvende segl har fått ikonstatus. Det har også blitt gjenstand for utallige hyllester og referanser innen populærkulturen. Verdens kanskje mest kjente Bergman-fan, Woody Allen, beskriver sluttscenen i Det syvende segl som "...en av de mest minneverdige scenene i filmhistorien".
Filmens tittel er hentet fra Johannes' åpenbaring, som tar for seg de siste tider da Jesus skal vende tilbake for å dømme menneskeheten. Pesten ble i middelalderen sett på som et tegn på dommedag. Personene som dukker opp i Det syvende segl reagerer ulikt på trusselen avhengig av deres gudsbilde. Ateisten, den brennende religiøse og han som desperat vil tro men ikke klarer å støtte seg til en usynlig Gud - alle blir gitt et ansikt og en stemme. Det syvende segl blander middelalderske tema med en psykologisk innsikt som gjør at filmen fremdeles er moderne.
Da filmen ble laget hadde Bergman forlatt sin pietistiske barnetro til fordel for et mer rasjonalistisk syn. I stedet for å la karakterene i filmen være i religiøs konflikt med hverandre, lot han dem representere ulike sider ved sin egen gudstro. Selv om store deler av filmen er preget av et dystert apokalypsetema, er den ikke utelukkende pessimistisk: Et ungt par med et barn blir for ridderen et bilde på framtidstro og uskyld. Familien kan sies å representere Maria, Josef og lille Jesus. Selv har Bergman sagt at disse karakterene gav ham muligheten til å innføre noe som var viktig for ham: En kjerne av noe hellig, av det som står igjen når alle lagene av teologi er skrellet vekk.
| 
