|
Happy-Go-Lucky
Jeg så Mike Leighs Happy-Go-Lucky her om kvelden og har i den anledning en tanke i forbifarten. Det er en herlig liten film. Mike Leigh på sitt beste, til og med bedre mange steder enn det jeg tidligere syns har vært hans beste, som Naken og Hemmeligheter og løgner.
Genistreken her er å skape en hovedperson, Poppy, spilt av Sally Hawkins, som egentlig ikke har noen problemer overhodet. Hun fungerer på alle plan og har en fantastisk optimisme og er ekstremt sjarmerende ukomplisert. Det er akkurat den type karakterer det advares mot hos den relativt store delen av filmmennesker som kun er i stand til å si: Konflikt, konflikt, konflikt. Derfor er det befriende å se Mike Leigh lage noe som teller, som beveger og engasjerer, helt uten å ta opp overordnede og såkalt viktige problemer.
Ikke mange filmer gjør dette. Ikke mange våger. Og få klarer det hvis de våger det. For Mike Leigh gjør dette samtidig som han lager en på mange måter ganske mainstream komedie. Det bør man merke seg. Kombinasjonsevne. Jeg tror veldig ofte det er det det hele handler om. Sette sammen elementer på måter som andre ikke makter, eller slett ikke tenker på. Det er da ting skjer.
Erlend Loe
| 
